Hvor er jeg, som storbarnsmamma, i tenåringens liv. Hva er min rolle, som mamma, i tenåringens liv. Det er så mye jeg gjør feil, i hvert fall i følge ulike artikler. Er det bare flaks som gjør at de kommer seg igjennom denne delen av livet og ut i den andre enden som ung voksen?
Store barn er også større bekymringer
Jeg skulle innimellom ønske at mitt største problem igjen var at de forskjøv en dupp midt på dagen med en time, at det var en lei tann som skulle opp og det var det eneste som plaget dem. Det er så utrolig mange farer der ute, som de ikke ser, mennesker som ikke vil dem godt. Jeg hører ofte musikken til «Haisommer» mens de nynner til «Sound of music.»
Kjære ungen min!
Grensene er der for at du skal vokse opp å bli en funksjonell og velfungerende voksen. Som kan ta en tilbakemelding som nettopp det og ikke falle sammen fordi du tror alt bare er ondsinnet kritikk. Det er den ikke om den blir gitt riktig og med gode intensjoner om å gjøre nettopp deg bedre. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at du skal forstå forskjellen.
Mamma gjør så godt hun kan!
Noe av det vanskeligste som finnes er å vite om mennesker vil deg godt eller vondt. Det sliter jeg fortsatt med. Selv om man er voksen er man ikke perfekt, man kan ikke alt og man vet ikke alt. Men jeg har noen flere erfaringer enn deg. Jeg vet du vil prøve alt, eller mye, selv. Men det er ikke alt jeg vil la deg prøve. Om du ikke forstår så må du spørre så skal jeg forklare hvorfor. Noen ganger gjør du det allikevel. Jeg kommer alltid til å passe på deg uansett.
Tro meg, jeg prøver!
Jeg kan ikke være venninna di. Det er ikke en del av «jobbbeskrivelsen» min. Jeg er mammaen din. En ekte storbarnsmamma. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre jentegreier sammen, det betyr ikke at vi ikke skal ha fortrolige samtaler eller finne på sprø ting. Men jeg er og blir mammaen din. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at du skal bli den beste versjonen av deg selv.
Jeg elsker deg,
mamma…..
PS. Ikke send meg på sykehjem når jeg blir gammel. Jeg kommer til å lage rabalder og havne i avisa. Det blir dritflaut for deg.
Hjelp de å prioritere!
Jeg ser de ulike klassene. Jeg hører de ulike problemstillingene. Jeg får historier fra barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Det er ikke lett å være ung. Mye har endret seg og andre ting ikke. Ønsket om å høre til, passe inn og være en del av noe større er der fortsatt. Men jeg opplever at kravene er tøffere nå. Du skal se bra ut. Du skal være flink på skolen og helst i toppsjiktet i en eller annen idrettsgren. Samtidig. Hva gjør det med ungene våre, føler de noen gang at de lykkes eller er gode nok?
Storbarnsmamma har store tanker
Slanker de seg til døde, fordi maten er det eneste de oppdager at de kan kontrollere 100%, så blir de kanskje i hvert fall tynn nok? Og om du tror dette kun gjelder jenter tar du skammelig feil. Her er det store mørketall, stigmatisering og en solid dose skam inni bildet. Pass på gutta krutt også! Selv legene sliter med å diagnostisere dem.
Store barn blir også svidd
Blir ungdommen utbrent etter lange netter over bøkene på jakt etter toppkarakterene som skal sørge for drømmejobben? Søker de seg mot den jobben de faktisk ønsker eller den de tror det er forventet at de skal ha? Skal poden alltid ta over etter far? Ender de opp i ett kjærlighetsløst ekteskap med separate soverom. Et liv de ikke tør bryte ut av fordi det betyr tap av den perfekte fasaden, noe de ikke fikk til og hva skal nå naboene si? Man kan jo alltids si man gjør det for ungene? Hva lærer det neste generasjon?
Har du barn, eller er mye sammen med barn, er du en rollemodell enten du vil eller ikke, sier Gerhardsen. Måten du lever livet ditt på, måten du takler eller ikke takler egne og andres vansker på, måten du ivaretar helsa di, hvor opptatt du er av eget utseende, arbeidsmoralen din, holdningene dine til andre mennesker, naboer, politikk, og verdensproblemer med mer, påvirker barna og ungdommene dine, selv om de ikke nødvendigvis tar etter deg i ett og alt.
Elisabeth Gerhardsen, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi.
Ikke gi opp!
Når jeg føler at jeg ikke orker mase mer om jakka som må lukkes fordi det er minus, at det ikke er sunt å spise nudler hver eneste dag, at jeg sier «nei» når ting ikke er greit og forklarer hvorfor. Når de ser at jeg setter grenser, for meg selv og andre, når jeg gjør mine valg i livet….. så bunner det ut i det faktum at jeg faktisk vet at jeg er rollemodell. Enten jeg liker det eller ikke.
Se alle innleggene om det å være storbarnsmamma:
- Den store jenta (del 1)
- Det er en lang vei til selvrealisering (del 2)
- Sosiale medier
- Det er ikke bare elendighet
- Når de store barna blir stille
- Verdens midtpunkt
- Storbarnsmamma – hva med deg?
Følg meg på Facebook |  |
Så flott tekst akkurat sånn er det å store barn. Mine store barn er nå over pubertet og den eldste er voksen og utflyttet. Men tankene kretser om den yngste som fortsatt bor hjemme, hvorvidt h*n vil klare seg i voksenlivet. Man slutter aldri å bekymre seg for sitt avkom.
@Magnhild: Mamma bekymrer seg for meg enda, så ja jeg tror deg på ditt ord. Og takk for tilbakemelding, var ganske sjelegranskende til tider denne uken.
Pingback: Storbarnsmamma – hva med deg? -