Føler meg like elegant som Bigfoot når jeg står opp fra senga. Jeg kjenner i hvert fiber at jeg ikke er hverken «sweet» eller «sixteen» lenger.
Hver morgen tar jeg et valg. Den første heter kaffe. Det blir en litt mindre bedriten morgen med kaffe. Jeg har ikke lenger kaffemaskinen ved senga, så rutinen har endret seg litt.
Jeg står opp, åpner døren ut for å lufte og gjør klar kaffemaskinen. Så rer jeg opp senga, fordi det har noe med å få unna en oppgave ganske tidlig og så kan man klappe seg sjøl på skuldra for vel utført økt.
Så må gardinene trekkes til side og samles, bordet trekkes frem og puter legges på plass. Jeg har tatt tiden. I rolig tempo, jeg har jo nettopp stått opp, tar hele seansen to og et halv minutt. Da er kaffen ferdig og jeg kan ta den med ut på fjellet mitt.
På to og et halv minutt har jeg endret rommets funksjon og mitt eget hode. Hver morgen tar jeg dette valget. For det er også et valg å drite i og re opp sofaen. Man skal jo legge seg igjen om noen timer?
Jeg tror alle de små, veldig bevisste, valgene jeg gjør fører til at beveger meg litt mindre som Bigfoot og litt mer som løveungen Simba som synger i «I just can wait to be king!»
Følg meg på Facebook |  |
