Første gang denne ble publisert var i 2015. Mitt første år med ny sivilstatus. Mitt første år uten ungene i jula. Men denne er dessverre like aktuell hvert år ser det ut til.
For i år skal jeg vel ha ungene? Kanskje! Men det er jo «min jul» sier de. De har jo tilbragt de tre første årene med pappaen. Og ja, på papiret er det vel kanskje det. Men er mine behov de viktigste her, eller er det ungene? De er store nå. Deres mening og ønsker teller mer. Ungene får velge, i år som alle andre år.
Desember 2015. Jeg skal egentlig glede meg til jul. Men nå er det like før jeg kommer til å klikke i vinkel. Jeg kjenner det i hver pore i huden, selv hårstråene mine har fått følelse, ned i den minste DNA-streng vrir jeg meg. Hvis en til kommer bort til meg med lei-seg-øyne og snakker til meg (eller enda verre, ungene) med lei-seg-stemme om hvor fryktelig det er at vi ikke skal feire julen sammen….. da kan det faktisk hende jeg «lapper til» vedkommende. På ånkli. Det er kun oppdragelsen min, og lovverket, som har stoppet meg. Men hvor lenge jeg kan holde det inne vet ingen.
Det er ikke synd på oss!
Vi er ikke rike men vi har (mer enn) nok av det vi trenger. Ingen fryser. Ingen er sultne. Ingen lurer på om vi kan sove i en seng. Alle vet vi at vi er elsket, det finnes alltid mat i kjøleskap og fryser. Vi har til og med faste senger, rene klær og så høy temperatur i stua at vi ikke må kle på oss etter dusjen.
Det er kun en ting som forsurer min tilværelse for tiden på grensen til KLIKK. De som synes det er så trist at vi ikke skal feire julaften sammen. Løft opp nesa fra navlen din, puss brilla og se rundt deg før jeg blir skikkelig gretten.
Det er ikke synd på oss!
Ja, julaften er koselig. Ja, det er bare julaften en gang i året. Ja, den er så proppfull av tradisjoner og forventninger at det nesten er dømt til å mislykkes på et eller flere punkter. Men det er fortsatt bare en kveld av 365. Jeg kommer til å få en bra julaften med nær familie. Jentene kommer til å feire med far og besteforeldre i Spania. Ingen av oss kommer til å gråte oss i søvn. Det er helt sant.
Men det finnes de som gjør det. Som krøller seg sammen til en ball, gjemmer seg under dyna og drømmer om usynlighetskappa til Harry Potter. Ikke bare på julaften. For noen er dette hverdagen. De hadde vært fra seg av glede om de hadde vært like trygge som oss en gang i året. Den ene dagen. Tenk om deres hverdag hadde vært like forutsigbar som vår hverdag.
Det er ikke synd på oss!
Det er (nesten) alltid et varmt måltid hver dag. Mat blir servert (minst) fire ganger daglig. Leiligheten er ren og ryddig. Klærne er rene, hele og ligger brettet i kommoder. Alle de vi ikke bruker, vel og merke. De andre hender jeg finner slengt over en stol. Lekene som ikke er i bruk ligger under sengene i respektive skuffer. Det er tid og ro for spill og turer. Vi tør å ta både de morsomme og vanskelige samtalene. Vi vet nesten på klokkeslettet neste gang vi sees.
Det er barn som ikke vet hva som venter dem når de kommer hjem fra skolen. Flasker, slag, rot, gammel mat, tomt hus eller full fest? Det er fedre som blir fortalt at de aldri gjør noe bra nok eller godt nok. Som kjenner på følelsen av å aldri helt strekke til, som bøyer nakken i mens de tenker på hvor udugelige de er mens de tappert kjemper videre.
Det er mødre som ikke vet om de klarer dekke over gårsdagens slag med nok sminke slik at de kanskje kan møte venninnene om partneren synes det er greit at de går ut etter at alle «plikter er utført». Det finnes barn som klarer lage bedre drinker enn italienske bartendere, som forteller bedre standup- jokes enn de proffe på «Latter» enda de bare er barn.
Det er ikke synd på oss!
Dem er det synd på. De fortjener omtanke. Å gre alle aleneforeldre eller skilsmisseunger med samme kam er så naivt at det grenser til idioti. Nei vent….. Det er det faktisk. Dette er her spade for en spade tankegangen virkelig kommer til sin rett. Det er idiotisk.
Det er ingen som slår meg. Det er ingen som kjefter. Jeg vet akkurat hva som venter meg når jeg kommer hjem. Om det var tomt for melk når jeg dro er sannsynligheten ganske så høy for at det fortsatt er tomt når jeg kommer hjem. Med mindre jeg har vært i butikken i mellomtiden.
Det er ikke synd på oss!
Ungene sløver med nettbrett, drikker kakao med krem mens de tiner seg hjemmebakte skillingsboller i mikrobølgeovnen etter skolen. Bombegruppa i Oslo ville vært imponert av deres evne til å fininnstille tiden for perfekte boller som ikke ender i katte- tunge eller knekte tenner.
De skriver ønskelister og planlegger hva den ene søsteren skal kjøpe til den andre. De åpner kalendere og teller ned til jul. De er pinlig like alle andre barn på godt og vondt. Men de har to hjem. Og de har ikke bare en men to julaftener i år. Det kan dere tro de synes er skikkelig ille, forresten. Stakkars de arme små. Og ja, jeg sier det med en stemme som det ikke drypper ironi av. Det renner over, type stri vårflom, av ironi. Men selv om det renner over….. Kan man ikke drukne i den.
Det er ikke synd på oss!
Jeg kan til en viss grad utvise en form for forståelse her jeg sitter med fråden i munnviken. Mine lange, julerøde negler (ja, mine…. ikke alle bloggere har betalte negler) hamrer mot tastaturet. Bare tanken på at man ikke skal feire julaften, eller andre dager, med barna sine virker kanskje helt uutholdelig. Jeg respekterer deg. Jeg respekterer dine tanker og meninger. Og jeg innrømmer at jeg ikke kunne se for meg dette for få år siden.
Men husk en ting der du står med din (for meg: klamme) hånd på min skulder mens du sukker trist. Ser på ungene mine som løper rundt oss og forteller meg hvor trist du synes det er at vi ikke skal feire jul sammen. Og ja, akkurat høyt nok til at de hører det (har du glemt at ungenes hørsel øker proporsjonalt med at de voksne senker sin). Din stemme, og dine ord, forplanter seg. Ting, sagt nok ganger, blir til slutt en form for en sannhet. Hva mener du jeg skal si til dem etter at du har reist hjem til ditt?
Selvsagt skulle jeg mer enn gjerne feiret julaften sammen med mine barn. Da jeg gikk gravid var ikke dette hverken drømmen og målet. Ingen gifter seg og forestiller seg livet som skilt? Men det føles ikke bedre å møte lei-seg-øyne, lei-seg-stemme kombinert med en nakke som definitivt burde vært justert av en kiropraktor…. kutt ut. Bare kutt ut.
Fordi det er ikke OSS det er synd på.
Følg meg på Facebook |  |
❤Hurra for deg og et flott innlegg.
@kristine: takk for kommentar og gjennomlesing både her og på Facebook!
Så flott skrevet!!
Vi skal feire julaften sammen,så lenge vi klarer det så gjør vi det.Tenker på ungene som får ha oss begge to den kvelden ved matbordet og da de pakker opp gaver.
Jeg så heller ikke for meg at jeg skulle bli skilt,men sånn ble det.
@Nina: vi feiret sammen i fjor. Gikk fint! Men nå kombinerer de julaften med juleferie til besteforeldre og da blir det litt annerledes. Og ingen vet hva som skjer neste år?
Jeg vet hva jeg har skrevet , og jeg mener det fortsatt. Men det handler IKKE om å synes synd på noen av dere. Resten av dette tror vi skal ta muntlig 🙂
@Vigdis: god jul! 🙂
Så heldig ungene dine er som skal feire jul i Spania med familie som er glade i dem. OG for ei FLOTT mor du er som ser at de kommer til å ha det kjempefint uten deg der, selv om dere savner hverandre litt og må feire en ekstrajul og kose dere sammen da.
Det kommer til å bli knall!
Vennlig hilsen
@Siri: de er kjempeheldige og plages hverken med dårlig samvittighet eller drittslenging! Det må være en god gave i jula? Og ja, det blir knall, og vi sees jo igjen! <3
Flott innlegg, Anja! Perspektivet du tar en mellommenneskelig og godt. Fine du ❤️
Fint for jentene dine at du ser det slik. Det gjør det lettere å glede seg over å feire jul sammen med pappa og bestefar, – de slipper dårlig samvittighet fordi du ufoer deg. Jeg har sett og ser stadig holdninger som går i arv fordi de henger ut den andre forelderen.
God julehelg til både deg og dine. Klem
@Nann Karin: ungene skal ikke ha dårlig samvittighet for at de er glad i begge foreldrene sine. De skal ikke ha dårlig samvittighet for at de koser seg der de er uansett hvor og med hvem! Det er en gave å nyte livet der man er. God jul til deg og Petrus også! Klem!
Jeg ser absolutt verdien av å se ting i et større perspektiv. Det jeg reagerer på er at man snart klikker i vinkel og har lyst til å lappe til mennesker fordi de uttrykker et budskap med lei-seg øyne og stemme. De snakker jo ut fra sine forutsetninger, ikke dine. De er kanskje ekstra glade i julen og synes det personlig ville vært utenkelig å feire jul uten samvær med sine barn. Når forutsetningene er så forskjellige, da er det kanskje ekstra viktig å være bevisst på hvordan man tar i mot informasjonen man får. Ønsker deg en god jul!
@Therese: Så kanskje dette var en tankevekker? 😉 Og jeg skiver jo også at jeg forstår at andre tenker slik. Debatten ble skapt og da er jeg faktisk glad. Håper du også får en fantastisk jul!
Der fikk du sagt det – grundig!
Sinna, og litt humoristisk. Rett fra hjertet-innlegg. Veldig bra!
Jeg hadde antakelig klikka høylytt i vinkel i tilsvarende situasjon, men så er ikke jeg så veloppdragen 😉
@Sukkerspinnengelen: Takk, du kjenner skrivestilen min godt fra før så du ser kanskje litt mer enn de som tilfeldig er innom. Det er rett fra hjertet. Rett fra levra. Med litt typisk Anja- vinkling. Takk for kommentar og god jul, sukkerspinn!
Pingback: Ingen har noensinne dødd av en skilsmisse |
Pingback: Mest lest i 2015 – Avdelingholt
Pingback: «Hva er det gjort nå’a, Anja» – Avdelingholt
Pingback: Slutt å syte – det er ikke synd på oss! -
Bra skrevet. Og igjen – gode holdninger s
Jeg håper spres godt! For noen barn så er det faktisk bedre å feire uten at foreldrene er i samme rom! Godt skrevet, håper mange ftar seg tid til å lese innlegget ditt?