Selvskading. Kutting, risping, slanking, seksualitet, knyttnever og rus. Jeg har deltatt på møte om ungdom som av ulike årsaker skader seg. Selvskading er mer enn en jente med barberblad alene på badet. Det er også å nekte kroppen mat, la seg selv utnyttes seksuelt, slå neven hardt i veggen, ta en pille eller drikke seg full.
Selvskading: mer enn kutting
Forskning og statistikk kan man vri og vrenge på. Men jeg har hørt at de som skader seg selv, knyttet til traumer, gjerne har gjort dette halvannet år før de blir fersket. Det betyr ikke at du skal slappe av om ungen din viste bildet av sine sår, fyllekule eller kropp når det skjedde første gang.
Selvskading blir omtalt som et språk, de som gjør dette forsøker gjerne si noe men finner ikke ordene. Det som er flott er at de fleste slutter skade seg selv når de klarer sette ord på hva det er som «rir dem.» At du synes barnas problemer er enkle betyr ikke det en skit for dem. For dem er det stort og uhåndterlig, de trenger verktøy. Det hjelper lite at du har verdens kuleste kart med stort kryss som markerer «HJEM» om du hverken vet hvor du er og hvordan du skal navigere!
Det skjer ikke mitt barn!
Det er det nok mange som tenker. «Ja, ikke rart det skjedde med dem» er vel kanskje like ofte sagt… Jeg tror det er store mørketall. Det jeg tror kjennetegner alle familier er at alle blir sjokka når man oppdager dette hos sitt barn. Og at man først da finner ut at det rammer nettopp alle typer familier.
Det skjer i den perfekte familien med mor, far og to barn som feirer bryllupsdagene med å fornye bryllupsløftene på stadig nye, kule destinasjoner og aleneforelderen som ikke har økonomi til å la barnet reise i bursdag. Hos de som snakker mye og hos de som har barn med nøkkel rundt halsen. Ja, jeg tror til og med du finner det i de familiene som ikke spiser halvfabrikata også.
Det er like mange grunner som mennesker!
Det finnes ingen fasiter på hvem som ender opp med å skade seg selv. Men fellesnevner for de fleste er at de skammer seg for at de ikke håndterer livet sitt slik de tror de skal eller må. Å heise på skuldrene og tro at det går over av seg selv er like feil som hyling og skriking iblandet forbannelser.
Venner vet oftere enn foreldrene hva som skjer. Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre for ungdommene våre er å gi dem verktøy til å håndtere verden. Vi kan ikke hive smarttelefonen i veggen å tro at løsningen er hytte uten strøm. Hva vil du at ungdommen din skal gjøre om han eller hun oppdager noe? Hvem skal de kontakte? Hvordan kan du veilede din ungdom? Hva skal kid’en din gjøre før ting vokser over huet på dem?
En av mine løsninger
Hvis du oppdager at en venn ikke har med seg mat over tid, fester, eller har blåmerker gang på gang uten naturlig grunn, noen som forteller deg om overgrep eller andre vanskelige ting…….. kanskje du får beskjed om at du ikke må sladre…… vit da at du alltid kan spørre meg hva du skal gjøre. Du trenger ikke si navnet, jeg lover at jeg aldri skal spørre, men mamma kan kanskje vite hvem vennen din bør snakke med. Det er tungt å bære på ting alene.
Kommunikasjon. Tørre snakke om ting som er skikkelig bedritent. Jeg kjenner ingen foreldre som eier alle løsninger, men sammen med ungdommen kan man finne ting man skal teste ut på veien. Skal man snakke med noen andre? Klarer man håndtere dette selv? Skal det legges noen begrensinger på telefon, apper og alenetid? Men ikke overlat ungen din til seg selv på rommet sitt. Lær de bruke kart, kompass, gps og værmelding for å finne frem.
Praktisk informasjon
Her kan du lese noen praktiske råd til foreldre. Om du av ulike årsaker skader deg selv kan du alltid ringe
«Hjelpetelefonen» på 116 123.
Anbefaler også helsestasjon for ungdom og skolens helsesøster om du er denne aldersgruppen. Du er ikke dum. Du er ikke alene. Det finnes hjelp.
Følg meg på Facebook |  |
Fantastisk innlegg Anja! God skrevet og akkurat slik det er.Og den ene av løsningene dine tror jeg det er viktig at barna våre får høre, ikke når de er 15, da er det for seint, men fra de er enda mindre.
@Monica: Den må man si høyt mange ganger… og takk!
Veldig viktig tema. Selvskading forkommer oftere enn vi tror, også hos gutter. En kamerat av sønnen min drev med dette, mye frustrasjoner og problemer hos ham. Det ble til slutt så ille at han ble innlagt på DPS noen dager. Vennene stilte opp for ham, lenge før moren fikk vite hva som foregikk.
Vet ikke hvordan han har det nå, men tror generelt han har mye å «bære på»
@Magnhild: Ja, du har helt rett i at gutta er litt ute av fokus her. Det er mange måter å skade seg selv på. Jeg håper kameraten har det bedre nå og har fått hjelpen han trengte.
Godt skrevet! Å oppleve at barn eller voksne rundt en selvskader, føles omtrent som å frakte vann i et dørslag. Vannet kommer ikke fram før hullene er tettet, på samme måte som hjelpen ikke når fram før mottaker er villig til å ta imot hjelp. Kjip situasjon for alle involverte.
@Kaffelatter: Takk! Og velkommen til deg som ny leser! Jeg tenker at man ikke må gi seg, ikke gi opp og ikke være redd for å be om hjelp. Det hjelper i hvert fall ikke å tie ihjel! Takk for kommentar!
Tårene triller! Utrolig flott skrevet og det skal absolutt taes med videre til mine blir større <3 Tusen takk for nydelig innlegg : )
@Fru Jacobsen: Ta det med deg, les deg opp, forhold deg rolig om det skjer i egne eller andres rekker. Det er tøft å vokse opp, nå spres alt over alle vinder via sosiale medier når ting skjer. Før ble det i skolegården…
Dette er et veldig viktig tema! Jeg tror som deg at det er store mørketall på dette områder her. Det blir stadig vanskeligere å være tenåring, og det som fyller seg opp av vanskeligheter innvendig må ut en plass.
Kommunikasjon og åpenhet er viktig både hjemme, i vennekretsen og på skolen.
@louise: vi må hjelpe ungdommen til å hjelpe seg selv. ?
Et veldig vitkig tema! Du skriver så godt!
Minn meg på dette om noen år, når mine blir så store.
@linn: tusen takk! ❤️ skal minne deg på det!
Godt skrevet om et viktig tema, Anja?
@svarte engel: takk❤️❤️❤️
Godt skrevet ,- og min arbeidserfaring tilsier at dette er vanlig ( og det kan virke som om det noen ganger har smitteeffekt)
og jeg vet at man trenger andre, hele livet, så jeg tror også på kommunikasjon . For absolutt alle! Godt det finnes andre å støtte seg på for både barn, unge og voksne.
@nann karin: takk! Og jeg har hørt det samme fra andre lærere også. Og smitteeffekten er stor, av en eller annen grunn tror jeg jentene søker fellesskap mens gutta gjør det enda mer i skjul? Hva tenker du?