Selvrealisering for store barn (del 2)

«Selvrealisering» står det på toppen av pyramiden. Hvordan kan man nå dette. Jeg googler.

Hva er egentlig selvrealisering? Abraham Maslows, som plasserte dette på toppen av sin behovspyramide, beskrev det på følgende måte : «Hva et menneske kan være , må det være. Dette behovet kan vi kalle selvrealisering. Det refererer til ønsket om selvfullførelse, om at det man potensielt kan være blir realisert som det man er. Det kan også formuleres som et ønske om å bli mer og mer av hva man er , og alt man er i stand til å være.» Sakset fra Zuna.

Dette er del to av fokusuka mi på store barn.

Jeg kan ikke huske annet enn en lykkelig barndom og ungdomstid. Det er kanskje takket være evnen til å fortrenge ting, som for eksempel smerten ved å føde… Hjernen er til tider fantastisk på å blokkere ubehagelig informasjon og erfaring! Jeg gikk på en helt vanlig ungdomskole i en liten by. Vi var fra ulike familiesammensetninger og sosiale lag, vi var mange forskjellige enkeltelever med ulike behov og evner til å lære, og det har neppe endret seg i 2017.

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg likte alle. Selv «Bølla» som røyka rullings og hadde med seg en TV- kanne med kaffe på ungdomsskolen. Det ordet seg forøvrig veldig godt for han som alle trodde det skulle gå rett til helvete med ekspressfart i venstre fil. Han har alt på stell, bra jobb og gikk først fra festen da vi samlet oss for noen år siden så du skal jaggu ikke dømme folk for tidlig (dagens lærdom for dagens voksne). Han var forøvrig en av veldig få som besøkte meg i løpet av sykehusoppholdet som varte i fem uker da jeg gikk i åttende klasse. Sier mye om hva som bodde i han allerede da han gikk i slitt skinnjakke og hadde (i følge normen som var da) litt for langt hår.

lappeteppet-tøff-jente — Noen av de kule jentene røyka, de klarte seg de også!

Som baby og småbarn er det de grunnleggende behovene, basen i pyramiden, det viktigste. Vi aner virkelig ikke hva vi går til i starten, selv om noen i barselgruppa påberoper seg kunnskap om både ditt og eget barn, om de er tørste, trøtte eller sultne. Har de vondt, er det derfor de gråter? Vi prøver og feiler, men vi gir ikke opp. Vår kunnskap vokser heldigvis med barnet vårt. Vi gleder oss til de blir store og kan si hva de ønsker og hva som plager dem. Så går det noen år. Noen av dem blir stille igjen. De har trygge hjem. De sover seg igjennom helgene, svarer med enstavelsesord og karakterene stuper.

Det er en lang vei til selvrealisering

Jeg har dekket de fysiologiske behovene. Jentene har tilgang på mat, drikke og en seng. Allikevel kan de foretrekke McDonalds med Cola og synes at det å sove på sofaen er helt innafor (med beina på bordet og ørene godt plugget igjen med hodetelefoner). De vet de kan ringe når de er ute, mammadrosjen kommer, de vet de alltid kan komme hjem. De ser reaksjonene mine når ting ikke er på stell. Løvemamma har blitt godt opplært og truer med å slå inn tenner om noen tråkker over grensene deres.

lappeteppet-skole-store-barn-selvrealisering — Det er tøft å være liten og stor på samme tid

Men nå stopper det litt der. Jeg er en del av ett team men jeg er ikke lenger dommeren. Jeg er ikke sikker på om jeg er på banen engang. For laget, der tilhørigheten er, det er vennene. Det er å ha de riktige klærne, snakke det kule språket, mene de korrekte tingene… og ikke lukke igjen jakka selv om tennene klaprer og man høres ut som en dårlig rapper når man snakker. Jeg jobber med det!

Selvrealisering – det er ikke lett å nå toppen!

Jeg er nå en del av det usynlige støtteapparatet. Sitter litt på reservebenken og ser på spillet. Jeg setter plaster på såre knær (dagens kanskje verste metafor for dårlig selvfølelse), jeg pepper dem opp i garderoben som en coach, smører skia (eller matpakker) og sender de håpefulle ut i sporet. Til livet. Mål: selvrealisering! Jeg ser de spurter ut av startblokka, de har faktisk fantastisk god gli akkurat nå. Men jeg har gått løypa før dem, jeg ser de bratte bakkene og den skumle svingen. Faller de? Husker de alt vi har snakket om? Er de godt nok trent til å holde ut helt i mål?

Tenåringen er sammensatt. Ingen er skrudd sammen likt. Å velge en privat skole er ikke løsningen for alle.

Takk til Steinerskolen for at dere ser barna mine. Dere gjør det lettere for dem å nå toppen, selvrealisering, av pyramiden. Å få følge dem på denne reisen, se utviklingen og finne løsninger sammen med dere er så innmari bra. Se gnisten når de selv oppdager sitt potensiale. Det er så utrolig viktig for en ungdom å høre hjemme, bli sett og hørt. Det er fortsatt de mest grunnleggende behovene som må være på plass, Abraham Harold Maslow har så rett så rett, og her har Steinerskolen lykkes. Når du ikke trenger «kjempe for å overleve» kan du konsentrere deg om andre ting.

For øynene lyver ikke. De er endelig lykkelig på skolen. Først nå kan vi snakke fag!

Innlegget over ble første gang publisert 7.februar 2017. Nå er det 2018. Jeg er fortsatt benkevarmer. Det går bra. Jeg er den havna som venter når ting går til helvete med høye kneløft. For det kommer til å skje, om jeg har rigget dem rett, for da har de mot til å prøve nye ting. Og alle som har prøvd nye ting vet at det innebærer sjanse for å feile. Å feile betyr ikke at man skal stoppe, men at man nå vet en måte man ikke kommer til mål med.

Det er skikkelig stas med små barn. Lukten av en nyfødt med silkehår og myke kinn. Det er fantastisk å høre de sier «mamma» for første gang. Men jeg digger mine store barn enda mer. De er så utrolig kule og det ser ut til at de blir sjukt bra mennesker.

Dette er andre del i en fokusuke om dette med å være mamma til store barn. Under følger overskriftene som har vært (og de planlagte)