I dag har jeg vært på foredrag om psykisk helse. Det er den dagen i året hvor fokuset på dette står ekstra høyt (noe den egentlig bør gjøre hver dag).
Dora Thorhallsdottir er et av mine favorittmennesker å se på en scene. Det er så digg å kjenne på at toget ikke har gått, hverken for ungene mine eller meg, selv om vi gjør noen rare ting opp igjennom. Om du prater deg litt ihjel, med venner eller terapauter, så kan det meste fikses om du ikke bare holder kjeft og tør spørre og ikke minst svare ærlig.
Kvelden med Liss-Hege, som heiv seg rundt på riktig så kort varsel og ble med, ble avsluttet med en sang som river mer enn litt i hjertet. «Gabriellas sång» – og for en med følelsene godt «uttapå» ullgenseren….. jeg kjente den.
Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar
Noen ganger slår bokstavelig talt livet deg ned. Vi har en tavle på døra i gangen. Der står det viktige beskjeder på ting vi skal huske. Jeg skrev «Du er trygg.» En dag våknet jeg opp til at min datter hadde ment det ikke var nok. Hun måtte fylle på litt mer.
Ta vare på hverandre hele året.
Følg meg på Facebook |  |
