Motivasjonstalen

I dag starter vi på den siste, lange etappen. Alle har vondt i beina. Alle har vondt i rumpa. Alle er sliten. Sånn, da var det sagt og det skal ikke sies igjen. Jeg vil ikke høre noen nevne det på turen. For det som skjer når E. sier til M. at hun er sliten er at M. som kanskje ikke var sliten blir sliten. Det sprer seg. Det smitter. Så sier M. det til T. Så var en blitt til tre.

Vi har alle et ansvar for hverandre. Det er siste etappe, og den skal vi klare sammen. Om du ser at den som sykler foran deg begynner å bli sliten og henger med huet har du ansvar med å peppe litt. Tråkker han eller hun på et for tung gir, foreslå lettere for det kan være vanskelig å tenke klart når man er sliten. Ta vare på hverandre. Nå er vi snart fremme.

Gruppen med slitne ungdommer ser meg rett i øya men jeg føler jeg traff. Vi starter å sykle og selvjustisen som råder i klassen slår inn gang på gang. «Jeg er sliten» begynte den ene ved første pausen. «Hva sa du» spurte jeg. Hun lyser opp. «Jeg er sliten, men jeg gleder meg sånn til å komme frem, for der skal det være skikkelig fint» skravler hun videre.

Og sånn var det resten av turen. Hvis det var noen som var litt sånn halvveis ved en pause, ja da var de enten kjappe med å snu fokuset selv eller fikk hjelp av medelevene. Jeg lar meg imponere, igjen og igjen, jeg forstår hva kontaktlærer Tessa mener når hun snakker om denne klassen. For en fin gjeng.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook