Her må man spille på hele registeret!

Det er ikke pent å peke. Det er ikke pent å le. Ja, jeg har klippet meg og dette er siste mote. Det er bare dere her oppe på fjellet med ustabil internett- dekning som ikke har fått med dere dette. Barbarer, det er det dere er for tenk. Ikke kan dere måke snø heller. Få meg tilbake til sivilisasjonen, sier jeg bare.

Men jeg er jo ikke laget av stein. Etter en natt med kos og pjusk, kanskje til og med litt før, var alt glemt. Jeg bare elsker å sove på armen, i knehasene, på puta og viste meg ganske så nyttig når jeg viste henne at jeg også kunne bli brukt som skjerf. Det hender de pakker meg inn i teppe men jeg har ikke helt «pudder i pungen og knekk i lanken» selv om jeg kommer med egen garderobe.,

Herregud så deilig å komme tilbake på kontoret. Det er jo bikkjekaldt der ute! Her er det snakk om å kun gjøre det man må når man først er ute, altså. Kos er det ikke! Og Ida har brukt meg som terapihund i helga. Altså, ser jeg ut som en hund som bruker refleksvest i tide og utide? Stadig vekk skulle hun ta pause fra skolearbeidet sitt. I starten hoppet jeg opp, men nå sitter jeg helt stille bak bordet når jeg hører «Ludde, skal vi gå tuuuuuuuuuuur?» De prøver si det på engelsk også, men jeg har språkøre.

«Opps, I did it again………» men de får skylde seg sjøl. «Mammaaaaaaaaa, Ludde har spist opp ostepop’en miiiiiiiiin» hylte Ida. Det var da ikke nødvendig og lage ett så stort nummer ut av noen skarve gule ostelarver? De menneskene hadde mesket seg med boller med vaniljekrem og pizza. Heldigvis har jeg matvett, og ganske spretten kropp, så jeg forsynte meg selv. Dårlig gjort å dokumentere dette på Snapchat for alle og enhver. Vi kunne bare latt det passere helt upåaktet hen, eller?

Anja hang opp lapp på døra si. Når vi jobber er døra åpen, for jeg går ingen steder. Jeg ligger pent i stolen min mens folk går forbi. Nå setter besøkende seg på pinnestolene uten å klage. Jeg har sjarmert hele gjengen. Hvem kan stå i mot disse kiloene med pur scharm i lengden? Ingen! Til gjengjeld er det ingen som føler seg mer ensom og forlatt enn meg når jeg blir forlatt.

Men gleden er stor når hun er tilbake! Jeg viser alle mine sirkuskunster, hopper på to bein i ring og strekker meg opp etter den lange kroppen hennes. Og visst er vi fine når vi går på tur? Vi ser like pjuskete ut i luggen i snøen men vi matcher fargen på håret. Om jeg nå bare kan få henne til å skifte ut den treige sorte jakka til noe med litt farge og mønster så er vi snart i mål. Jeg tror vi trenger en Jan Thomas til henne?

Om du vil lese om da jeg var her sist, eller historier og reisebrev fra den slevete konkurrenten min «Konrad the Boxer» kan du trykke her!

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook