Ikke rart du kan være blid, du har jo fri annenhver uke!

Jeg er alene med ansvaret for to jenter annenhver uke. Jeg får det til på ett vis. Det blir (som regel) servert en middag hver dag. Noen ganger er den laget på forhånd, noen ganger halvfabrikata og andre ganger levert på døra. Det kjøres til treninger og venner, klær vaskes og husarbeidet blir gjort.

Ja, jeg har «fri» annenhver uke og «får hvilt meg opp» som folk så fint sier. Men om jeg har jentene eller ei, har jeg samme energi. Med garanti. Men det virker til å være veldig viktig for mange å «unnskylde» mitt gode humør og energi med «friuka.» Da blir jeg litt sånn «what ever floats your boat» inni hodet mitt.

Hemmeligheten min er enkel. Jeg vet hva jeg har. Jeg vet hva jeg ikke har. Jeg planlegger. Mattestykket er egentlig ganske enkelt. Det er ingen som kjører en jente mens jeg lager middag. Skal jenta kjøres er det jeg som kjører. Det er ingen som lager middagen mens jeg kjører. Skal middagen lages er det jeg som svinger kniven. Det er liksom litt opplest og vedtatt det når man er alene. Er man to, eller flere, så fordeler man oppgavene. Helt naturlig og slik synes jeg det også skal være. Så langt er alle enige, antar jeg. Men det er her snørr og bart skal skilles. Det er her hemmeligheten er.

Jeg har ingen å skylde på. Jeg er alene. Jeg har valgt å gjøre dette alene. All den tiden mange bruker på å irritere seg over en partner, som i egne øyne, ikke bidrar nok eller ikke ser den andres behov…… all energien….. tenners gnissel med påfølgende hodepine. Det er slitsomt det! Det ligger inni der og maler og maler og maler og maler. Jeg sier ikke nå at den eneste veien til saligheta er å skille deg fra din ektefelle. På ingen måte. Som Siri fra «Seks og samliv» så fint sa det «I plan A er det aldri skilsmisse.» Ei heller i min.

Jeg forsøker trene litt selv siden det er den beste forsikringen min for å holde meg frisk. Der det er mulig tar jeg med meg jentene. Ikke bare fordi jeg mener «fysisk fostring» er viktig men det er også med på å knytte og forsterke bånd. Jentene går på skole. Det er foreldremøter, utviklingsamtaler, tannleger og venner. Den ene trener nå fire ganger i uka. Det er riktignok bare 10 minutter å kjøre til treningen. Men jeg skal tilbake igjen også. Og hente. Det betyr at det går 40 minutter bare i ren kjøring fire ganger i uka.

De som har tenåringer vet også at de går i slowmotion fra A til B. De er som dovendyr å regne når de propper øra med musikk og tenker at verden sirkulerer rundt deres akse. Jeg sitter med andre ord litt og venter i den bilen også. Begge jentene følger normal adferd for alderen.

Dette går fint. Det går faktisk like fint om jentene er der i en, to eller tre uker også. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle dra ett sitat fra en av Jonny Depp sine beste karakterer som ruskete kaptein men «the problem is not the problem, the problem is your attitude about the problem.»

Alle har tunge dager. Jeg blir også sliten. Men jeg blir ikke sliten av ting jeg kan gjøre noe med. Jeg har jo ett ansvar sjøl å sørge for at jeg har det bra. Er det noe som gnager på jobb? Fiks det eller så slutter du og finner deg en ny jobb. En venninne som bare tar kontakt hver gang hun trenger snakke? Gi beskjed.

På ett eller annet punkt må du si stopp. I Las Vegas er en gylden regel at du ikke skal spille for mer enn du kan tape. Hvorfor skal du gå med sure sokker i hjernebarken hver dag? Du har det ikke bra. Mest sannsynlig ikke de du omgås med heller. Den forsterkeren jeg snakket om tidligere, kroppsspråket, fungerer også utmerket med frustrasjon. Vi rømmer til sengs, vi slenger i dører, sender blikk, sukker og gjør oss selv opptatt.

Min energi er der fordi jeg har gjort noen grep. Ikke kom her med bullshit om at jeg har fri annenhver uke. Det finnes nok av mennesker som gjør det samme som meg, med samme iver og humør, som har flere kids og basketballer i lufta enn meg. Det har ikke noe med at man har «fri» annenhver uke. Det har alt å si om trivsel, det å ha det godt i hverdagene.

En av de tøffeste jeg vet om for tiden, i mamma- segmentet, er Katinka. Alene med tre barn under to år. Snakkes, lissom. Det er også i aller høyeste grad selvvalgt, vi snakker donor her folkens. Linn, Laila og Trine Lise kjører fire barn hver. Klager ikke. Ut på tur, de er (faen) ikke sur. Linda har åtte kids, fortsatt energi til å restaurere og pusse opp.

Siste dag i august. Mandager er som regel da folk begynner på nye vaner. Jeg tenker månedsskifte også er noe som fint kan markere en ny start. Hvor man tar grep, og ansvar, for eget liv. Legg en plan, hvor vil du være, hva vil du gjøre og hvilke delmål må du nå underveis?

Jeg gleder meg stort over spennende tider på jobb, det virkelig kribler i magen! Vi har ryddet og kastet både mentalt og veldig fysiske ting i lang tid. Nå er det blitt så fint. Både lokalene og den mentale helsen med tilhørende innstilling hos mine herlige kolleger. For på lik linje hvor skeive blikk og slamring i dører skaper uggen stemning gjør også latter, musikk og felles dugnadsånd det samme.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook