Jeg kan huske at hun hadde gjemt spritflasker på rare steder, men jeg reflekterte aldri over det på den tiden. Hun var bare snill, hun ga meg godsaker og hadde tid til snakke og vise frem hva hun var opptatt med av håndarbeid og planter. Jeg husker hun var litt skjelven og virket nervøs, at hun ikke viste seg i de store vinduene, men jeg visste ikke på den tiden hva det kom av, og det affiserte meg heller ikke. Hun var rett og slett bare en snill gammel dame jeg likte å være sammen med.
Bjørg Hexeberg
En som møter mange mennesker, og skriver om det, er Bjørg. Denne gangen et tilfeldig møte på en buss som igjen bringer tankene tilbake til en barndom. Les hele «Hvordan møter vi alkoholikeren.»
Vi er kanskje like forutintatte i dag? Eller har vi kommet oss et steg lenger? Tør vi se menneskene som skjuler seg bak en skjebne? Jeg er ikke god på tiggere. Særlig dårlig er jeg med de omreisende. Jeg er farget av (for mange?) dokumentarer. Og så har jeg generelt lite kontanter.
Men en ting har jeg alltid med meg. Det er smilet. Det er gratis og det gir jeg gjerne vekk med ekte blikk som ser rett i øya til han eller hun som sitter møkkete og ser opp.
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: “Hun var rett og slett bare en snill gammel dame” sier Bjørg -
Jeg har lært meg gjennom årenes løp å prøve og se mennesket bak fasaden enten det er eldre, rusmisbrukere eller de som ikke gjør så mye av seg. De er alle noens barn, søsken, tante, onkel, foreldre osv., men som deg er jeg skikkelig dårlig på tiggere.
@Ingrid: Alle er noens barn, det har du jaggu rett i.
Enig med deg, smil til verden! (Og verden smiler tilbake)
Det koster ingenting og gjør meg oppriktig glad ???
@Linn: Det koster ingenting, man burde spredd det mer.