Tankene mine er litt langt vekke for tiden. Jeg har to, jeg faktisk vil definere som ganske nærme, som har det ganske vondt for tiden. Jeg er ikke nærmeste men nær nok til å kjenne på fortvilelsen og avmakt. Det og ikke kunne gjøre noe annet enn å se på hva som skjer, og stille opp der man kan.
Det finnes ingen oppskrift på hvordan man kan, eller bør, hjelpe noen. Men fortell at du er der, still opp der du kan og vær et positivt tilskudd. De som står i stormen, de vet utmerket godt at de står der. Det gjør også de rundt. De trenger ikke at flere forteller at jaggu er det meldt om mer storm også.
Det er noe med å få en form for normalitet i en verden som står på hodet. Jeg bryr meg. Jeg er ikke redd for å stille vanskelige spørsmål om tung tematikk. Men jeg kan også snakke om helt andre ting, som abortloven, det å være kronisk norsk eller dagens middag. Og noen ganger skal du bare være stille. Det kan være vanskelig, det!
Men nå skal jeg ta vare på en mage som er sulten. Man hjelper ingen ved å pine seg selv. Jeg skal ut å spise en pizza med grønn ost. Jeg er drit skeptisk. Men «Olivia» sin pizza med fire oster er magisk, og jeg elsker pizza, så det er bare å hive seg rundt og stikke tottelotten ut av komfortsonen etter to dager med himmelsk calzone (hemmelig ingrediens var mascarpone!!!).
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: Håpet er grønt -
<3 du er god
Du har så rett i det du skriver. Å stå på sidelinja uten å kunne gjøre noe er tungt…