Det ungdommen kaller «goals»

Jeg teller med Vilde. Hun blir 14 år. Det er 14 år siden jeg mistet pappa. Hun er fortsatt forbanna. Det har hun etter sin mor. «Hvorfor kunne han ikke holdt ut noen måneder til? Det var februar. Jeg er født i april. Det var under to måneder til jeg ble født.» Livet er urettferdig. Jeg er også mer enn litt forbanna. Jeg blir 43 år gammel snart. Før Vilde blir 14 år. Just saying. Jeg trenger han fortsatt.

De siste ukene har vært et følelsesmessig kaos på ulike plan. Noen andre har våket. Det slapp jeg. Et forventet dødsfall inntraff. Fortsatt minst en dag for tidlig. Jeg kan relatere. Det er alltid for tidlig å miste en man har nær. Alltid.

Jeg kan si alle de tingene som er forventet. Jeg kan stille opp på alt samfunnet mener man skal. Jeg vet også at etter en viss tid så blir det stille. Det blir plutselig veldig stille. For alle som har vært med i oppløpet til Livet kjenner til dette. Etter en stund blir det overdøvende stille. Da trenger du noen. Jeg er noen.

Når det er det man kan kalle «planlagte» eller «forventede» dødsfall er det mye som skjer i kulissene. Få får med seg dette. Legetimer. Googling. Redsel. Søvnløse netter. Planlegging. Logistikk. Venting. Og ikke minst håp.

Håpet er det siste som forsvant for min egen del. Jeg håpet til det ikke var noe mer å håpe for. Det har jeg etter pappa’n min. Det er en egenskap jeg er stolt av. Mamma er sterk. Jeg har arvet det også. Det er jeg også stolt av. Siden jeg anser meg for å både være håpefull og sterk tror jeg de laget meg til et godt menneske. Det er to gode egenskaper å arve. Tusen takk til dere begge.

«Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve» sa visst Per Olov Enquist en gang. Det var en, av mange ting, jeg lærte jeg av min pappa. Jeg bruker si «han levde til den dagen han døde.» Han er det ungdommen kaller «goals.» Jeg kommer alltid til å dele hans glede over livet og positive syn.

Jeg har så mange fine mennesker som har tråkka stien før meg. De forlot meg før jeg var klar, jeg ville helst hatt de her enda, men jeg vet at de har det bedre nå uten smerter og sykeleie.

Aller helst vil jeg dø som Håkon. Som gjorde alt han skulle, sine hverdagsrutiner, og bare døde. Helt plutselig. Det er klart en sjokk for de som er rundt, men om man skulle kunne iscenesette sin egen avgang…. Eller som tante Gunvor, som levde et langt liv og var klar i toppen til det ikke var noe å være klar over. Den kuleste tanta jeg noensinne har hatt, som egentlig ikke var min men gjorde meg til sin. Hun, Håkon og tante Inger er de første som viste meg, med ord og handling. at man tar til seg folk i hjertet og gjør de til familie uansett hvordan det egentlig er fatt. De er en av mine rollemodeller.

Pappa var sjuk. Han var sjuk lenge. Han ble dårlig da jeg gikk gravid med Ida og døde før Vilde ble født. Slik blir historien fortalt. Og han snakket alltid om det han skulle gjøre med Ida, aldri med Vilde, som om han visste han aldri skulle oppleve henne.

Han var alltid den som visste råd. Han var alltid blid. Han så kun løsninger om jeg ikke visste hvilken vei jeg skulle gå. Han hadde ledd seg i filler over Vilde. Og som meg lurt på hvor hun tar alt fra. Han hadde skrytt hemningsløst av henne til alle som ville høre. og ikke.

Ida. De to hadde alltid noe ekstra. Tenk om han hadde fått følge henne opp selv. Alt han har lært seg med kull, pensler og penn. Se det gå videre til en med samme eller potensielt enda større talent. Det hadde ikke vært noen stoltere i salen når hun skal stille ut sine resultater. Og alt hva hun kunne lært av han.

Isteden står jeg her, med noen Youtube- videoer, som jeg er veldig takknemlig for som kan vise hvem artisten var. Noen bilder som viser hva han kunne produsere. Og et hjerte som for alltid vil være litt forbanna, fordi at……

Men den største delen i meg vet, at det er kun den egoistiske delen som ønsker han her. Hadde han vært frisk hadde det vært helt fantastisk å reise på besøk. Men han var ikke det. Han var syk. Og han slapp å glemme oss, bli syk til den grad at han ble belastning i hans øyne. Han fikk avslutte Livet med flagget til topps. Han levde til han døde og for det er jeg evig takknemlig. Det gjør savnet litt lettere å bære.

Det er så mye jeg skulle sagt nå. Som jeg ikke kunne sagt før nå. For der var vi gode. Vi sa det som skulle sies, der og da. Det er fordelen med «annonserte dødsfall.» Du utsetter ikke det du vil si eller lurer på. Jeg tenkte ekstra på det i dag, da jeg gikk turen min, at det kan vi være stolte av.

Men det har skjedd ting, de siste fjorten åra, jeg gjerne skulle hørt hva du tenkte om. Det skal skje, en del ting fremover, jeg gjerne skulle hatt dine tanker om. Men jeg har det greit. Jeg klarer meg, altså! Jeg har bra mennesker i mitt liv. Jeg har flotte ressurser i mamma, Thor, Besta og ikke minst Morten, de gjør så godt de kan. Det er sant at det kreves en landsby for å oppdra en unge. Jeg er snart 43 år gammel og må fortsatt ha minst to sett i foreldregenerasjonen.

Det er en dag for ettertanke, hvert år, dette ble årets for meg. En takk til mine og i år en ekstra tanke til Mimmi. Som tok meg og jentene inn i sitt hjerte, selv om det på absolutt ingen måte var hverken forventet, påkrevet eller nødvendig. Når man ser på de menneskene som former meg, henne inkludert, skjønner man kanskje mer hvorfor jeg strever. Jeg har innmari mange og store sko å fylle.

Tusen takk til dere alle som er der, hjelper meg, snakker med meg og gir meg råd og slipper meg og mine inn selv om dere ikke må. I dag hyller jeg dere som gode rollemodeller, fy steike skinn dere er fantastiske mennesker, Dere er også «goals.»

PS. Jeg har sett på «Det jeg ikke fikk sagt» på TV2 Sumo en dag jeg satt på toget. Jeg aner ikke hva jeg tenkte på da jeg satt meg på toget på Oslo S men jeg gråt lenge før jeg nådde Bryn stasjon. Solveig Kloppen, du har en fan i meg. Denne anbefales. Og kanskje det blir produsert et brev, et annet år, fra meg til pappa.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook