Dagen i går startet med å kjenne på dugnadsånden. Det var det mange som gjorde, og ikke kjente snev av og ble hjemme. Man kan si man har glemt det, eller ikke fått det med seg. Det vil si at man samtidig innrømmer at man ikke leser epost fra skolen eller følger med på hjemmesidene. Er det noe man er ivrig på å fortelle om er det dugnader. Fortsett med det.
Vi havnet på kjøkkenet. Vilde kuttet grønnsaker til vegetargryten, ristet solsikkekjerner og laget salat. Ida skrellet en umenneskelig mengde hvitløk, rørte i gryter og laget plakaten. Jeg fikk ansvar for vafler, servering, ris og alle måtte hjelpe til med opprydning.
Vibeke er sjefen for kjøkkenet. Den ukronede dronninga og Ida sin lærer i mat og helse. Hun gjorde det lett å være på kjøkkenet. Tydelige beskjeder og en hemmelig belønning a’la pæresorbet når alt var over mens vi ventet på de siste oppvaskmaskinene. Herlig å se matglede, og musikk, i aksjon!
Dugnaden var over 15:00, men det var ikke jobben. Jeg og jentene ble til Vibeke også klokket ut. Hun var neppe mindre sliten enn oss. Sånn er jeg og sånn vil jeg at jentene skal bli. Den egenskapen ønsker jeg å føre videre. Du stiller opp og du blir til jobben er gjort. Ferdig snakka.
«Dugnad er frivillig» og ja det er den. Men vil du lære ungene dine at alle andre skal jobbe for dem? Det er ikke sånn du skaper morgendagens ledere, om det er det du tror du lærer dem, den tiden er for lengst over. De gode lederne i dag leder, de sjefer ikke, og de leder med å være gode eksempler som drar sin del av lasset. Selv om sola skinner og det frister mer å gjøre andre ting.
I går serverte vi 60 porsjoner. Dette inkluderte alle, også lærere, og er egentlig alt for få i følge mitt mattestykke. For alle foreldre skal stille. Men om jeg er raus, så betyr det med superenkel matte at foreldre for 30 barnehagebarn og skoleelever stilte. Uansett om det bare kommer en per barn er det mer enn 60 elever fordelt på skole og barnehage.Eller 120 om man dobler siden det også er dugnad i dag. Trekk i fra noen som har søsken, da pluss skoleadministrasjonen…. allikevel er du langt unna antall familier?
Vår skole har nemlig barnehage, barneskole og ungdomskole sammen. Ulike bygg, eller soner om du vil, men alle jobber sammen. Og jeg synes det er flott med de foreldrene som tar med seg ungene på denne dugnaden. Jeg er hellig overbevist om at de ungene som er med på å bygge og vedlikeholde en ting ikke ødelegger den etterpå-
Så ta med ungene på dugnader. De er en del av en familie, uansett sammensetning, og da hjelper man hverandre. Ta med en pose på søndagsturen for plogging, eller gågging, husk hansker. Da tenker de kanskje to ganger før de hiver noe på neste tur de er alene. Vis ungene dine hvordan de skal være når de blir voksne. Det holder ikke bare å si det.
Mat til de som gjenkjente dugnadsånden og kom!
Hva tenker du om dugnader?
Tar du med barna dine?
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: Dugnadsånden som forsvant?
Dugnader er det viktig å stille opp på! Kjempeviktig. Og dessuten er det, som du skriver, godt å være forbilder og vise at alle skal ta i et tak. Foreløpig er mine barn for små, så bare en av oss voksne møter, men når det gjelder slikt som søppelplukking ute og slikt er hele familien med.
@Monica: I tillegg så knytter jo vi voksne kontakter også. Det er jo mye lettere å ta opp ting med en du kjenner?
Dugnader er vitkig! For fellesskapet!
Vi hadde en minidjgnad i nabolaget i helgen, guttene og vi har plukket søppel i nærmiljøet og Krokodilledammen vår. #miljøagentene !
@Linn: Det er svært få som ikke kan bidra med noe som helst. Og som de sa på skolen: «om ikke du kan komme, send barna!»