Den store jenta (Fokusuke – Store barn)

Ordre, anmodninger, spørrende og usikkerhet er noen ord som kan beskrive store barn. Velkommen til livet med tenåringen. Ida skal på skoleball. I forkant ligger det måneder med drømmer, uker med planlegging, handling og prøving. Det har vært mange diskusjoner både blant de i klassen og med venner. Jeg måtte sjekke kjørereglene, eller retter sagt avstemme hennes forventninger med virkeligheten, og det var faktisk verre enn hva hun fremstilte til meg og vesentlig mer enn hva jeg fryktet. Noen jenter har allerede teamet seg opp med (foreldrenes?) kort og handlet voldsomme kjoler.

Hun skal velge kjole. Det er en kveld og jeg vet at hun kan bruke denne kjolen til neste år også. Realistisk sett vet jeg jo at denne kjolen blir brukt kun en gang. Men det er lov å håpe, tenker jeg. Det er kort ballkjole i åttende og niende klasse før de i tiende tar den helt ut med lange skjørt, mer glitter og stas. Garantert en tiara på snei også!

Store barn – store gleder

Det er mange å velge på. Jeg sjekker ut bruktmarkedet en morgen og melder meg inn i utallige grupper på Facebook. Newsfeeden min bugner plutselig av pasteller og jeg blir nesten kvalt i tyll. Jeg finner ikke en kjole som er brukt mer en en gang og jeg nyser nesten paljetter lenge før lunch. Jeg sender avgårde bilder til den håpefulle sammen med en håndfull finn.no- annonser. Det er de klassiske ballkjolene i utallige fargekombinasjoner. Hun velger dem ikke. Jeg blir egentlig litt stille når valget faller på en en vakker rosa kjole med smale stropper og chiffon i skjørtet.

Skiller hun seg for mye ut? Kommer de til å le av henne?

«Den er bare brukt en gang» sier moren som om hun blir dømt lenge før vi kommer inn dørstokken. Kjolen er nydelig. Ida prøver den på og kommer smilende ut. Hun har allerede tvunget meg til å se utallige episoder av «Say yes to the dress» så jeg vet hva svaret er. Den kunne nesten kostet tre tusen. Ja, det er denne hun skal ha. Jeg ser jo det. Hun svinger seg forsiktig fra side til side og ser fascinert på stoffet som beveger seg.

Hva tenker du på? Drømmer du om hvem du skal danse med i denne kjolen?

Store barn – på shopping

Hun skal kjøpe sko. «Jeg klarer det selv, mamma» sier hun når hun hopper ut av bilen nesten før den har stanset. Jeg kjenner litt på at jeg burde fortalt henne mer om hvor mye penger man kan og bør bruke på pensko, hva som er praktisk, farge og materialvalg. Stopp, jenta mi, vet du egentlig hva du gjør? Store barn, altså…. Hun løper inn dørene. Det lange håret flagrer, jeg ser hun hever hånden i en hilsen i det hun ser venninnen sin. Så lukker dørene seg og jeg blir tutet på….

Kjør nå, hønemor, om det blir helt krise kan dere gå tilbake å bytte. Hallo? Det er ett par sko.

«Jeg har kjøpt sko, de er helt fantastiske! En maske, for ja jeg glemte å si det vi skal ha maske på ballet og så måtte jeg ha ett par bukser til hos deg og her er kvitteringen så du bare kan overføre penger til meg.» Hun snakker på inn- og utpust mens hun ler og forklarer. Drar innkjøpene ut av posen mens jeg forsøker kjøre bil. Endelig kommer skoene. Sorte med verdens mest praktiske hæl. Hun har (heldigvis) ikke arvet sin mors totalt ukritiske sans for totalt upraktiske pene sko. De er helt anonyme. Bred og lav hæl. «Jeg kan jo ikke gå på høye hæler» sier hun og ler. Vakker og praktisk, hvor bra kombinasjon er ikke det i en 13- åring?

Herregud, du har blitt stor. Og så fornuftig! Du er jaggu «one of a kind» jenta mi!

«Mamma, kan du krølle håret mitt? Jeg vil gjerne ha det halvt oppsatt, men burde jeg ha det slett eller krøller? Kan du sminke meg? Litt, men ikke for mye, og ikke elektrikertape bryn.» Jeg har akkurat kommet hjem fra jobb og hun har allerede dusjet og tørket håret. Vi pakker den lille vesken. Leppestift, pudder, en tampong og to Ibux. «Men jeg har ikke mensen eller vondt i hodet» sier hun spørrende. Jeg minner henne på at mensen er ustabil de første årene, og at det ikke bare gjelder henne men også de andre i klassen. «Om ei anna venninne får mensen blir du kveldens helt, og hodepine på ball er en skikkelig festbrems» sier jeg. Hun kjøper den. Hun takker meg til og med.

Jeg har presentasjonangst. Jeg føler at jeg er oppe til en eller annen eksamen.

Store barn – store drømmer

Hun blir krøllet, sprayet, sminket og jeg tar meg selv i å sniffe under armene (ja, hun hadde husket deodorant, jeg trenger visst ikke sjekke det lenger). Jeg tar bilder av henne. Hun ler. Lillesøsteren ler. Jeg ler. Vi ler. Bildene blir skikkelig dårlige. Hvem bryr seg? Stemningen er så tvers igjennom god. Kveldens prinsesse, for anledningen kledd i rosa, er virkelig vakker. Hun stråler. Hun er fornøyd. Jeg klarte det. Det er nesten som den følelsen når sensoren erklærte at jeg hadde fått sertifikatet. Som hun har vokst! Hun ser plutselig så mye eldre ut enn da jeg kom hjem for bare få timer siden.

Pulsen roer seg. Hennes selvsikkerhet smitter.

Hun går ut av bilen, ser seg til begge sider før hun krysser veien med trygge skritt. Hun har en vakker holdning og et matchende smil. Hun snur seg og vinker, øynene glitrer, før hun går opp den lille bakken og forsvinner inn i det mørke lokalet. Hvordan blir hun tatt i mot? Blir hun veid og målt, funnet for lett? Hvilken sinnstilstand er hun når jeg plukker henne opp om fem timer?

Tårene renner. Jeg reiser hjem. Og jeg venter………. dette var det ingen som forberedte meg på.

Småbarnsbloggere kryr det av. Bleieutslett, kolikk, vogner og søte dresser med ører på. Men de søte små skyter i været, det tok ikke lang tid før de var høyere enn meg. Dette er første del i en fokusuke om dette med å være mamma til store barn. Under følger overskriftene som har vært (og de planlagte)

1. Den store jenta (del 1)
2. Det er en lang vei til selvrealisering (del 2)
3. Sosiale medier
4. Det er ikke bare elendighet
5. Når de store barna blir stille
6. Verdens midtpunkt
7. Storbarnsmamma – hva med deg?

Publisert første gang 12. februar 2017 på min gamle blogg.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook