Come on, inner peace – I don't have all day

I ett ledd for å bli (litt raskere) frisk tror jeg på å gjøre noen kloke valg. En av dem er å holde dialogen åpen med arbeidsplassen. Den andre er det min fjortis kaller «selfcare.»

Hver morgen står jeg opp og tar en runde yoga (10 minutter). Deretter er jeg ute i frisk luft i en time. Når jeg kommer inn er det lunch og det ender med at jeg sovner sittende (nesten hver dag). Så kanskje jeg gjør noe husarbeide. Kanskje jeg baker litt? Eller møter noen? Når jeg setter meg ned igjen, så sovner jeg (igjen, nesten daglig). Ettermiddag eller kveld brukes på ny runde yoga (45 minutter).

Fokus er å løsne stive muskler. Få opp blodgjennomstrømning. Holde tankene på noe bra. Strekke og tøye. Puste og hvile. Smile og le. Det funker. Massøren, som knar på meg halvannen time hver uke, bekrefter det.

«Så da kan jeg begynne jobbe igjen» sa jeg. «Jeg sa du var bedre enn da du begynte, ikke bra» svarer hun kjapt. Så jeg endte opp med ny time uken etter. Og de som tror dette er god massasje med duftlys og pling plong musikk kan tenke en runde til. Dette er rett og slett vondt. Det er godt etterpå men jeg er fysisk banka i dager etterpå. Ja, det kjennes ut som om jeg har blitt slått. Men det funker.

I dag ble jeg sykemeldt ut året, og det er sikkert like lurt (siden jeg sov til klokka 12…..). Men jeg var oppe og varmet lussekattene til frokost. Herlig tradisjon. Ja, for jeg bakte i går kveld. Kjørte yngstemann til skolen, og skulle bare ligge litt i senga før yoga. Lang historie kort, i dag ble det ingen yoga eller tur. Men middagshvilen rakk jeg!

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook