Konrad the Boxer: Her lukter det veskehund

Ærlig boxer

Det var fredag kveld da jeg, Konrad the Boxer, ankom Kosekroken igjen. Den mellomste, som egentlig er den minste, var hjemme. Den største, som egentlig er den mellomste, var på ball. Den lille, som faktisk er størst, var vakt. Jommen sa jeg smør. De kunne jo ventet på meg. Skulle vist dem hvem som var sjefen, og hvem som var flokken min. Gleden var stor, gjensynsgleden enda større, da den lille kom hjem. Jeg kastet meg i armene hennes lik en filmstjerne. Men hva slags duft var det jeg plukket opp? Var det kake? Var det biff? Nei, jommen sa jeg smør. Det lukta veskehund!

Vi hadde en del så snakke om. Jeg var ikke lei meg. Bare veldig, veldig skuffet. Men så kikket jeg meg rundt. Det var ingen vesker på gulvet. Ingen fancy rosa bæsjeposer med parfyme. Ikke pelsklær med rare merker. Jeg hadde med meg senga mi, bagen min, for dette er mitt sted og det er min flokk.

“Jeg stikker ut med den mellomste yngste jeg, du kan sørge for at den største får av seg kjolen og sånn” sa jeg. En time senere hadde vi mistet en ball, jeg hadde snø i øra og tunga hang lekkert ut på høyre side. Den lille insisterte på refleksvest “tilfelle jeg skulle få raptus” men jeg gjør ikke sånn. Ser jeg ut som ett pelstryne som flyr i utstillingsring, eller?

Men hun har blitt litt slapp, den lille, men jeg bare la huet på bordet jeg så skjønte hun tilslutt at jeg trengte noe mat. En liten kopp med kuler er nam nam i magen til en kruttlapp som meg, vettu. Jeg rakk egentlig nesten bare svelge unna før den store skulle gå en liten tur. Skal si timene flyr fort her i Kosekroken!

Jeg fikk bamser! Det luktet litt sånn “knekk i lanken og pudder i pungen” av den men den lå der og jeg likte den. “Konrad, nå må du slutte hvis ikke tar jeg den vekk. Det høres ut som du er på heliumparty med Linni Meister, slutt” sa den lille. “Haff” svarte jeg og tok med meg Linni til sengs.

Etter litt mikkmakk med dyna hadde endelig den lille lagt seg. Jeg vippet over på siden. Man er da mann, må vite! Og jeg mener bestemt at hun overdriver når hun snakker om plassen jeg tar og hvor mye jeg veier. Akkurat som henne rekker jeg ned til bakken og fyller meg selv ut både foran og bak. Sov nå….

Hun kvakk litt til når hun våknet. For i løpet av natta har jeg ommøblert litt i denne senga. Jeg er så glad i å kose, og det vet jeg hun er også. Det er en grunn til at det er mange millioner som har brukt #boxerlove for det er noe spesielt når vi først blir glad i noen. Og jeg får plass, se sjøl da! Kosemosetryne, så deilig!

Jeg og den lille hadde det som skulle bli min siste tur som fri mann før den ekstraordinære båndtvangen ble vedtatt. Og hun er fortsatt like surrete, vettu. Jeg slipper blikket fra henne to sekunder, maks fire, og så er ho helt vekke! Gang på gang, og da går hun den andre veien? Vi vet vel alle hvem av oss som egentlig burde vært i bånd?

Noe av det beste ved å være ute er å komme inn og legge seg ned på “Ludde.” Den lille lo når hun så navnet på skinnet mitt. Jeg synes ikke senga mi er noe å le av, ho kan jo bare kutte ut for hun må ha senga inntil en vegg så den ikke ramler (det ene beinet er løst).

Men best av alt er å ligge oppå den lille. Og da kan ikke jeg være så stor som hun sier jeg er for hun er ikke stor og jeg får fint plass på fanget hennes. Jeg kan virkelig kunsten å kose meg! Og hun? Hun klarer ikke la være å pjuske og kose på meg hele tiden. Jeg har fine flappflapp ører og er ikke et sikletryne. Det er sikkert et kjempekompliment for en på to bein.

På søndag kveld ble jeg så dårlig i magen. De visste ikke sin arme råd for jeg gjør ingenting etter boka. Jeg spiste, tisset, bæsjet, logret men hver gang jeg skulle slappe av ble jeg liksom så urolig. Den største kunne ikke huske at jeg hadde spist noe i Blåløypa. Den mellomste kunne ikke huske at jeg hadde spist noe da vi ryddet rommet. Den lille mente hun hadde ventet lenge nok med mat etter turen for å unngå magesekkomdreining. Det er godt menneskehår sitter godt fast på hodet, for hvis ikke hadde det blitt rapportert om tre nye måner på Fjellhamar!

Jeg prøvde senga, men alle putene var varme på begge sidene. Dyna krølla seg ikke som den skulle. Ikke var den lille der, heller. Det var rett og slett ganske så umulig å slappe av. Heldigvis skjønte de at jeg ikke kunne sove når de ikke sov. Så alle la seg i sengene sine, og den lille kom å la seg med meg.

Men uansett hvor mange turer jeg gikk opp, uansett hva jeg gjorde, så fikk jeg ikke sove. Ikke den lille heller. Hun vet jo at jeg er en boxer, og det betyr at det at selv om jeg logrer så kan man visst ikke stole på at jeg har det bra. For sånn er jeg. Jeg har visst motor. Jeg logrer. Logremotor! Men det var noe dritt i forgasseren. Så hun gjorde det hun alltid gjør når hun er bekymra. Ringer veterinærvakta. Hun lagret nummeret. Mumlet noe om at hun sikkert aldri fikk passe en hund igjen…. Og ja, jeg sover ofte med tunga på vift, det er visst dritsøtt sier jentene.

Den lille snudde seg. Skulle rette på dyna. Jeg benyttet anledningen. “Til å være så dårlig er du jammen i meg kjapp” sa den lille i det jeg la meg til. Jeg løp nemlig under dyna, tok en U-sving, la hodet på armen hennes og puta og lot ryggen min skli nedover overkroppen hennes. “Seriøst, Konrad, skal vi ligge i skje” spurte hun. Jeg skjønner ikke hva hun snakker om, jeg spiser ikke i senga? Men jeg fikk nå i hvert fall sovet en time med armen hennes rundt meg før jeg måtte opp igjen.

Vi var begge forberedt på en skikkelig blåmandag. Jeg fikk bare litt frokost, siden jeg spydde på gulvet. Men da sa den lille at jeg sikkert ble bedre nå. Kan hun si som kan pusse tenna. Jeg må gå med den spysmaken i munnen, og fikk bare litt tørre kuler og vann…. jaggu forskjell på folk, si! Se det fortalte hun ikke til dyrlegen!

Det var virkelig kjekt å være med på jobben igjen. Det var mange kjente ansikter men til min store glede var det kommet tre ekte hundemennesker til der! Det var skikkelig stas, altså! Men jeg sov bort mesteparten av dagen. Jeg tilbragte dagen på “Ludde” mens de andre kom og gikk. Jeg reiste meg kun når den lille forlot plassen sin. Jeg er visst kjekk sånn. “Hemoroiden til Anja” blir jeg kalt. Synes det var teit navn, selv om jeg insisterte på å være med inn på “tidenes trangeste dass.” Det var plass, jeg sa jo det!

Den største gikk tur med meg når vi kom hjem. De har fordelt oppmerksomheten, og tiden, med meg godt. Den mellomste lufter meg på alle små turer på cirka ti minutter. pluss mye lek Den mellomste har løpt med meg rundt i skogen flere runder. Nå skulle vi på tur igjen, for nå var formen min bedre etter en dag med hvile. “Jeg kommer til å savne deg, Doggo, jeg vil egentlig ikke du skal reise i dag” sa hun.

Å, ja… det er Den Dagen. Den To- Delte Den Dagen hvor jeg er superglad når jeg ser igjen den egentlige flokken min og så skal jeg dra fra dem her med tapre smil og triste øyne. Jeg så at den mellomste la noe ned i veska mi. Men jeg skal ikke si noe før jeg kommer hjem. Dere kan få se, da… den mellomste fikk nemlig Polaroid kamera til jul og vi har tatt masse bilder!!!!

PS. Bæsjeposer skal være svarte

Om du vil lese om første gang jeg var her kan du finne feriebrevene her:

https://www.lappeteppet.no/feriebrev-fra-kosekroken/

https://www.lappeteppet.no/feriebrev-fra-kosekroken-dag-2/

https://www.lappeteppet.no/feriebrev-fra-kosekroken-dag-3/

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook