Avslutninger, hjertet mitt knekker litt. Men sier «på gjensyn» og ikke et endelig «farvel.» I dag er jeg offisielt mamma til kun barn på videregående skole. Den siste går ut ungdomsskolen i dag og det er skikkelig, skikkelig rart.
Det som også er rart blir og ikke følge den klassen som har tatt meg veldig godt i mot. Jeg har fått være en del av deres liv på tur i Danmark, Bolærne, Lofoten, overnatting på skolen og Roseslottet.
Jeg har plukket flått, renset sår, trøstet og motivert når veggen har vært faretruende nær. Vi har ledd så tårene har trillet, jeg har blitt brukt som vekkeklokke med snooze- funksjon, sjåfør og delt så mange utrolig fine stunder og jeg kjenner meg mamma- stolt når vi er på tur når jeg kan være en del av den utrolig flotte gjengen der.
De kryper ikke bare inn i hjertet. De braser inn som bare tenåringen kan gjøre, slenger igjen døra, låser den og hiver nøkkelen langt fanden i vold. De blir der. Selv på videregående.
«Anja, vi vet jo hvor du bor» ropte en av gutta på tur når jeg sa jeg grua meg til ikke se dem så ofte. Uansett hvor jeg bor vil døren for alltid stå åpen for dem.
Men først skal jeg grine meg igjennom taler, klemme kohorten min og håpe de husker å komme innom minst tre ganger i løpet av ferien.
Følg meg på Facebook |  |
