En kveld jeg skulle kaste søppel syntes jeg plutselig det var ubehagelig med alt mørket. Var skikkelig skvetten faktisk. Jeg så mulige farer overalt. I beste pitbull stil går jeg rett inn i leiligheten, tar på meg jakke og sier at jeg skal gå til datteren som er hos meg. Det blir ikke noe bedre av å utsette. Rett i strupen.
Jeg har allikevel en back up. Jeg har søskenbarnet på øret som vet hva jeg skal gjøre. Tidligere samme dag har jeg nesten slått ned en stor blomsterpotte som sto i feil synsvinkel, jeg trodde det var et menneske som sneik seg opp bak meg, så det er kjekt å ha avkobling på øret.
«Nå blir du stille, er du redd nå» sier hun. Joda, jeg er redd. Hadde fortrengt at på veien er det arbeidsbrakker med folk i. Tenk om noen av de plutselig kommer ut? Jeg ser for meg at jeg enten hyler eller slår han ned. Ingenting skjer, jeg kommer meg ned til den andre datteren. Jeg er kort i pusten og høy i pulsen. Jeg har jeg allerede bestemt meg for at jeg skal gå tilbake alene «uten krykker.» Ingen musikk. Ingen telefon. Ingen stemmer. Ingen avledning.
Jeg svetter oppover ryggen – Dette dør du ikke av, du kan dusje når du kommer inn.
Jeg hyperventilerer til jeg nesten svimer av – Herregud menneske, du har to store lunger, fyll dem opp!
Jeg er så redd at jeg spyr i hagen til de nye naboene – Velkommen til oss, lissom. Jeg er takknemlig for vaskemaskin.
Første gangen var verst. Det gikk ikke sånn supert andre gangen heller. Men det gikk bedre. Det skjedde ganske ofte at jeg gråt. Andre ganger var jeg bare redd og stille. Noen ganger trengte jeg å snakke med noen underveis. Men jeg gikk hver kveld inntil jeg var helt rolig. Jeg tok tilbake mørket.
Følg meg på Facebook |