Det finnes ikke lenger et skap uten tellekanter. I alle skuffer råder det en sirlig orden. Selv bæreposene blir brettet (det viste seg at fastlegen min også gjorde det, så da ble vi enige i at det var medisinsk forsvarlig og ikke grunn for innleggelse på psyk).⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
For når du holder på med søvnrestriksjon kan du ikke sitte stille og se på TV. Du kan ikke legge deg på sofaen for å lese en bok. Skal du lykkes kan du ikke sette deg i en slik posisjon at du står i fare for å sovne. Er du trøtt nok kan du sovne i bilen i mens du skal hente barn på skolen om de ikke står klare på parkeringsplassen. Og tro meg. Etterhvert blir du trøtt. Men ikke på natta….⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Jeg gikk turer på morgenen for å fortelle hjernen min at det var en ny dag. Jeg bakte på formiddagen. Jeg strikket på kvelden. Jeg øvde på å lese. Jeg prøvde jobbe litt. Jeg gikk turer på natta i mørket for å si til samme (ubrukelige del av) hjernen at det nå var natta. Lys og mørke. Hormoner og hjernestimuli.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Jeg brettet, ryddet og vasket. Jeg gikk turer, baket og jobbet. Sakte men sikkert sov jeg mer og mer.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Men du kan forsøke å regne på dette: Det tok to uker før jeg sov fra klokken ett til klokken syv. For hver uke kunne jeg øke søvn med 15 minutter. Jeg kom helt tilbake til kvart på elleve. Hvor mange uker holdt jeg på?
Følg meg på Facebook |  |
