Jeg tar av meg hatten….

… for alle som tør innrømme at det til tider kan være utfordrende å være hjemme i disse tider. Ja, det er viktig å fokusere på at det finnes positive ting hver dag. Jeg anser meg selv for å være i toppklasse når det kommer til den delen. Noen dager er kanskje det eneste positive at man faktisk våknet, det er jo ikke alle som gjør det? Da fokuserer man på det.

Her har det gått en kule varmt denne uka. Det har vært tårer og erkjennelser som har vært både tunge og vonde for store og små (hvor jeg faktisk er «små» i dette tilfellet). Men det ble «fugl fønix» tilslutt. Trygve Skaug sier det egentlig veldig fint.

Klart det er du
som må være ankeret mitt
hvem vil ha et anker
som ikke aner hvordan
det ser ut på bunnen

Trygve Skaug

Jeg la ut et innlegg om at jeg følte meg skikkelig rævva. At det var en tøff dag. Og hva fikk jeg høre? Utallige varianter av «Åh, så deilig å lese at det er flere, jeg trodde det bare var meg.»

Jeg gikk tur til Bjønnåsen i går. Allerede i første bakke er det en unge som legger seg ned og griner. Så viktig er det ikke å nå toppen eller ta det perfekte bildet. Senere på dagen går jeg Blåløypa med den yngste arvingen. Hun kunne fortelle at hun hadde overhørt en mamma som banna og steika fordi ungene ikke satt pent når hun skulle ta bilde.

Jeg må være så ærlig at jeg ikke tror 100% på de som har det så flott og fint at man nesten får hull i tenna av å lese de søte statusoppdateringene og ser på de perfekt oppstilte bildene. For min erfaring er at alle har sitt når man setter seg ned og skraper litt i overflaten.

Til alle dere, bruk mine bilder, jeg skal ikke ta betalt. Bare ha det så fint dere kan og slipp ned skuldrene litt. En mamma er fenomenalt flink til å lage påskedekorasjoner. En pappa er flink til å lage natursti. En familie er utrolig gode på å spille brettspill.

Gjør det dere er gode på, ikke strev etter å bli som alle andre og lag en konkurranse i hvor dyktige dere er på noe dere ikke er komfortable med. Hvis du ikke liker gå på tur tror jeg ikke du blir en trivelig turkamerat heller…. møtte en del av dem som hadde lagt igjen smilet sitt på nattbordet i går, for å si det sånn.

Vi drev med hjemmeferie lenge før denne pandemien. Vi blir ikke stressa av at vi ikke kan feire påsken i et annet land. I dag er jeg takknemlig for det. Vi bor fortsatt i en liten leilighet, men den er både tørr og varm.

Ungene mine overøser meg ikke med komplimenter på sosiale medier, de er knapt der….. men det de sier til meg er fint og ekte og innimellom glemmer de seg bort og avslører at de faktisk har hørt på ting jeg har sagt tidligere.

Men det er slitsomt å stå i alt alene. For når jentene er her er det jeg som skal gjøre alt alene. Jeg kan ikke kjøre dem til besteforeldrene. Det er ingen onkel som kan ta de med på kino. Vi er alene og vi gjør så godt vi kan.

Innimellom går det til helvete med høye kneløft. Men vi gjør så godt vi kan selv om vi går på snørra så det suser etter innimellom. Og det tenker jeg må være bra nok. Ikke perfekt. Ikke sukkersøtt. Bra nok. Justér forventningene og kravene og vær ærlig. Så blir det litt enklere for de rundt deg å leve også.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook