I dag har det vært tøffe tak!

Jeg nekter rosemale og jeg er kjent for å si ting som de er. Det har vært lyspunkter, det er det hver eneste dag, jeg kommer tilbake til det. Men nå ligner jeg en ferdig tygget zombie, straks klar til å lalle.

Men når man er alene, og ikke permitert, så er det faktisk forventet at man skal levere et realt stykke arbeid. Ringer telefonen tar du den og plutselig sitter du midt i en videokonferanse. Det er eposter og oppgaver som skal følges opp. Jeg har store unger, de skjønner når de må vente, men det betyr ikke at deres utfordringer eller spørsmål forsvinner.

For det er faktisk også slik at det er forventet at ungene også skal levere. For dem er det også en ny hverdag og det er ikke alle som takler alt det nye like godt på stående fot. Noen sklir igjennom læreplanen som en glovarm kniv i temperert smør. Andre som en skje igjennom en bøtte som har fryst til is. Da er det en jævla kamp og slit.

Jeg tror vi har løst opp i knutene i dag. Jeg er optimistisk for morgendagen. Det handler om å legge smarte strategier, tenke langsiktig (jeg er slettes ikke sikker på at ungene skal tilbake på skole etter påske) og gi hverandre verktøy og kjøreregler for å takle alt det nye som kastes vår vei.

Dagens høydepunkt, i kjent stil, er mange. Jeg har laget et deilig grytebrød til ungenes store glede. Jeg har fått gått mine to turer i skogen (og klart 10.000 skritt, selv om mange av de er i skytteltrafikk her inne).

Jeg og Ida er atter i gang med The Walking Dead og jeg har blitt helt rå på statistikk (og gi meg en dag til så har jeg også full kontroll på geometriens verden). Jeg er fortsatt i full jobb og jeg har ikke drept noen (fordi jeg vet at selv om jeg er lav vil jeg bli straffet som en voksen). Og så fikk jeg startet på et litt artig hageprosjekt, men det kommer det mer om senere.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook