Jeg heter Mia Klevjer Carlsen. Jeg er en åtte år gammel dame, du kan kalle meg patriarken, og er av den nobleste art dvergpuddel. Til daglig bor jeg i landets hovedstad og har ved en tidligere anledning lest at det er fint å reise på rekreasjon på landet. Da mine to mennesker ikke hadde anledning til å gi meg det jeg mente jeg fortjente noen dager åpnet jeg sinnet mitt og tenkte det skulle bli fint med en slik rekreasjon på landet.
Nå har jeg bodd i Kosekroken siden lørdag og la oss bare først som sist slå fast at dette ikke er noe av det jeg så i artikkelen. Det var myke pledd på gress og ikke snø helt opp i de indre gemakker. Det var isbiter i vannet og nydelig oppdelt mat på skinnende skåler. Ikke middagstallerken med skviset mush og kamuflert tørrfór! Mine egne fasjonable sokker ble byttet ut med Askepott sine sorte, nedrullede festet med strikk! Dette etablissementet skal få svi på Tripadvisor, altså!
Det hele startet med en merkelig film. Disse folka er rare. Hvem ser på skrekkfilmer i 2019? Jeg hadde ikke en pute jeg kunne gjemme meg bak. Men jeg har en bamse. Takknemlig for det. Men jeg forsøkte virkelig å omgås almuen men jeg finner ikke noen fellestrekk vi kan bygge dette videre på. Mennesker som synes dansende ballerinaer som flørter med sort magi har jeg særdeles lite til felles med. Hvor går man derfra, egentlig?
Jeg har vært ute å kjørt «Det er bare et tog.» Det er en lang, grå farkost. Dette var nytt for meg. Jeg er vant til å kjøre mer standsmessig. Det var fryktelig mye mennesker klemt inn på liten plass. Og det ble ikke bare en men fire turer på en dag. Verste delen var da jeg gikk opp en trapp, og så raste hele verden i hodet på meg… Helt ute av det blå. Det var høy lyd. Det var snøføyke. Sa jeg det var høy lyd? Jeg nesten ekskrementerte ¹ full hele drakta mi! «Det er bare et tog» sa Askepott. Jeg konstaterte raskt at jeg ikke liker «Det er bare et tog.»
På «Det er bare et tog» nummer en gikk det halvveis bra. På «Det er bare et tog» nummer to hadde jeg et hysterisk anfall og måtte bare fortelle alle de andre passasjerene hvor traumatisk dette var. Det ble mye lyd. De hørte meg lenge før vi ankom bestemmelsesstedet. Men dette rare mennesket i Askepottlue bare holdt meg fast inntil seg og sa «Det er bare et tog» som om jeg var for dum til å vite hva det het!
Jeg måtte gå lange åpne trapper, jeg ble utsatt for mye smitte (sett på TV, det er influensasesong og jeg er sikker på at det hadde vært lurest å holde seg hjemme med grisen og kose seg på skinnet) og Askepott går bare rundt som om dette er noe hun gjør hver dag. Makan. Menneskene mine skal få høre, tro du meg! Dette blir rapportert!
Når Askepott endelig tok meg med på «Det er bare et tog» nummer tre så jeg det utroligste! Det var mange hus vi kjørte racerfort forbi! Jeg ble til og med observert med en avslørende logring da vi kjørte ved siden av bilveien! Så når vi gikk om bord på fjerde «Det er bare et tog» var jeg bare helt kaputt…. eh, jeg mener blasert og sovnet. Askepott måtte virkelig jobbe med motivasjonen for å få meg opp bakkene til Flåklypa. I følge Tamagotchien² hennes gikk hun over 10.000 skritt denne dagen. Vet du hvor mange det er i dvergpuddel- skritt? En trillion!
Så når kveldsturen kom var det kun enden min hun fikk se. Og min snute vendte kun mot det myke skinnet, stuen og maten min. For en ting skal Askepott og denne reiseoperatøren ha. Maten smaker godt når man er på slik rekreasjon. Og jeg kan merke at enden min kanskje har blitt litt fastere etter alle turene opp og ned Flåklypa? Kanskje jeg trykket feil og meldte meg på bootcamp og ikke rekreasjon? Men det beste med dette avbrekket fra normalen blir å komme hjem til menneskene mine igjen. Hvor vi kjører bil og serverer mat av skikkelige skåler.
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: Var det rekreasjon eller bootcamp? -