Om å hjelpe hverandre

Det er mange som har hatt konfirmasjoner nå. Facebook flommer over av bilder. Staselige konfirmanter som tar steget mot de voksnes rekker. Foreldrene er med det rette stolte. Og mange er sliten.

Det er mange som ikke har lest hvordan man planlegger en konfirmasjon uten stress. Det er heller ikke til å legge under en stol at det er en del foreldre som ikke lenger deler adresse. Det er noen utfordringer knyttet til dette og det kan lett bli en tissekonkurrranse. For de som setter konfirmanten først, les gjerne veilederen for dere med barn i to hjem.

Uansett sammensetning og løsning på selve dagen, her som ellers i livet med barn, det er ikke feigt å be om hjelp. Men dette ligger langt inne for mange. Jeg tror særlig kvinner gjerne vil fikse alt. Det ligger litt «hår på brystet» i å arrangere, pynte, lage mat og kaker til en hel konfirmasjon alene. Og ikke glem klær, bordkort og vask før og etter.

Men som i bryllup tror jeg det er en del foreldre som ikke helt klarer å nyte dagen når den først kommer. De er utslitt på grunn av forberedelsene. Og mange ber ikke om hjelp.

Min gode venninne skulle ha dette hjemme. Hun er smart. Hun ba om hjelp. Hun utførte helt sikkert for mye selv. Men hun var veldig smart. Det som kunne lages i forkant ble laget i forkant. Serviettene var brettet og pizzasnurrene i fryseren.

Jeg kom inn på et lite stunt, flyttet noen møbler med henne, kuttet litt grønnsaker og fikk litt ansvar for dekorering og blomsteroppsatser. Det ble virkelig kjempefint!

Dagen etter kom ei anna som skulle hjelpe til på kjøkkenet. På kvelden hjalp flere til med å rydde. Og vips var huset tilbake til opprinnelig stand. Hun var sliten, det blir man gjerne uansett på grunn av alle inntrykkene, men hun er virkelig et eksempel til etterfølgelse.

Martyriet kan aldri erobres, det er en nåde. Intet er latterligere enn et unødvendig matyrium.

Aasmund Brynildsen

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook