15 år – hvordan forbereder man dem?

Jeg har skrytt av henne på så mange måter, at jeg lurer på om det er flere igjen. Og jeg tenker at jeg kanskje heller skal fortelle om hva jeg forsøker lære henne. Ida, 15 år i dag.

«Du kan ikke alltid stoppe mennesker fra å snakke om ting du ikke vil høre på, men du kan selv velge hva du vil lytte til.» Det er vanskelig å stoppe en voksen når man er barn, det er vanskelig selv som voksen har jeg også innrømmet, men jeg tenker at det viktigste jeg kan gjøre er å gi ungene mine verktøy. Riktige redskaper til å takle Livet.

Jeg kan ikke alltid løpe foran dem å rydde vei. Jeg vil, men det er umulig. Da må jeg lære dem å håndtere situasjoner og kanskje tipse litt underveis hvordan de kan stille litt mer forberedt. Knyte skoa skikkelig, slik at når de står i startblokka så vet de at skoa sitter på hele veien til mål.

Å ha tenåringer i hus har nok aldri vært lett. Det er mye hormoner. Men jeg har til gode å høre de hater meg, temperaturen er aldri høy over lang tid og vi snakker. Vi snakker hele tiden. Om alt. For kua har en gang vært kalv. Det er noen ting som ikke endrer seg. Og så må jeg bare henge med å lære det som er nytt. Det er like rart for oss alle.

Men for en reise. For en jente. Innimellom faller hun, men stadig oftere tar jeg meg i at hun står lenger og stødigere enn før. Det tar lenger tid mellom hver gang hun mister balansen. Hun er skipper på egen skute, setter sjøbein og staker ut kursen. Jeg er pokker så stolt. For hva hun har gjort med sitt utgangspunkt, for hvor hun er og ikke minst dit hun skal.

Rom til å vokse, prøve, feile, lære og prøve igjen. Alt skal jeg bistå med, og så skal jeg faktisk svelge de småvonde tårene. Når jeg plutselig mister synet av skipene mine, når de seiler avgårde i solnedgangen mot en havn jeg ikke har sjekket fasilitetene på.

Men jeg vet det går bra. Det er bare det at når jeg lykkes med min oppgave, og de har kommet seg over sjøsjuka, skjær, storm og knekte seil. Da står jeg igjen på den brygga, og håper at de fortsatt husker at det står en mamma klar. Ved havna. Med nystekt gjærbakst og ren seng. Skulle de trenge å trekke pusten litt mens skipet får nødvendig vedlikehold.

Kjæreste Ida, gratulerer så inderlig masse med dagen, jeg vet ikke om det går an å be om noe mer enn det jeg har fått av og med deg. Hadde jeg kunne forandret på hva jeg ville hadde jeg ikke endret så mye som en føflekk. Du er så innmari bra, på alle vis, takk for at jeg får lov til å være med deg. Jeg elsker deg så høyt at du blir flau, og litt til.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook