Ungdomstiden kan være utfordrende for alle og enhver. Jeg er mamma til (snart) to tenåringsjenter. Jeg har gjort meg en del erfaringer. Jeg har også vært på kurs. Der skal vi ikke lære å bli perfekte foreldre. Men bra nok. Og om man ikke føler man lærer mye er det uansett kjekt å se om man er inne på noe, at man får bekreftelse på at man har skjønt et og annet.
Ungdommer er forskjellige. Noen skravler. Noen holder kjeft. Noen er et sted midt i mellom. Noen dager får man til gode, lange samtaler og andre dager er det en kald skulder. Alt er like normalt. Og for de aller fleste så veksler man på hvor man er fra dag til dag.
En ting jeg har fått øynene opp for er alle de små invitasjonene man faktisk får. Noen ganger er man selv så såret og vonbroten etter en dag med avvisninger og dørsmelling at det slettes ikke er lett å legge godsiden til når tenåringen kommer halv elleve og sier «duuuuuuu….»
Andre ganger er øyeblikket over nesten før det er startet. Du står og stresser med middagen. Ungdommen kommer innom kjøkkenet. Står bak deg, legger hodet kjapt på skuldra di. Og før du nesten aner det er ungdommen på vei ut døra. Han eller hun koblet seg nettopp på. Og av. Trengte bare den bekreftelsen han eller hun stadig fikk når de var små. Er du der fortsatt?
Ungdomstiden – Om det å være av og på
«Mamma, se her» sier hun. Jeg kan faktisk innrømme at jeg har en litt laber interesse av å se på en dude kommentere at en annen dude spiller et dataspill, eller andre variasjoner over samme tema, det gjør meg ikke til en dårlig mamma. Det som gjør meg til en dårlig mamma er å svare «jeg har ikke tid» når jeg egentlig har tid fordi jeg ikke har lyst til å se på det klippet.
Så jeg ser på klipp om duder som kommenterer andre duder. Fordi det interesserer henne. Det er ikke bare min musikk som blir spilt trommehinnesprengt høyt i bilen. Hun vil inkludere meg i sin verden. Jeg sender en melding nå og da når de er hos pappaen sin, ikke for å gi de dårlig samvittighet, men for og minne de på: Jeg er her. Jeg går ingensteder. Og jeg får ikke hetta om de ikke vil snakke, men høre på musikk, når vi går tur. Noen ganger skal man bare tenke. Jammen i meg er jeg ikke heldig, som får gå ved siden av.
Det handler om engasjement. Å gjøre noe sammen. Jeg har ikke som mål å være venninne med mine barn. Jeg vil være noe langt bedre. For jeg tåler også alle de vonde dagene, jeg støtter de i stormen og jeg holder hånda når vi sparker fra på bunnen for å komme på overflaten for å trekke luft til nesten sprengte lunger. Jeg er der. Også når de kommer halv elleve etter en bedriten dag. Jeg går ingensteder.
Har du eksempler på når ungdommen din kobler seg på som nesten er umulig for småbarnsforeldre å se?
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: Ungdomstiden – Om det å være av og på hele tiden