Ida har vært på ball

Jeg synes selvsagt hun var den vakreste av dem alle denne kvelden. For en jente, lissom! Usikkerheten fra i fjor var ikke der i år. Den tryggeste 9.klassingen tok på seg høye hæler og gikk med stødige skritt opp trappa. Mamma sto igjen i første etasje, som vakt, med nervene litt mer utenpå huden.

En rygg som er sterk på mange vis, du får ikke mer enn du kan bære har jeg hørt…. Og hun løfter 30 kilo «lett» i benkpress (ja, med flere repetisjoner). Og som en blomst som får riktig næring og lys strekker hun seg mot solen. Holdningen fysisk har også endret seg. Hun har landet i egen kropp og den er flott!

Klar for avreise! Lillesøster fulgte oss ut i gangen. «Håper du får ett fint ball, Ida, du er virkelig kjempepen» var det siste hun hørte før døren lukket seg bak henne. Vi kjenner begge den lille godt nok til at vi vet hun ikke sier ting hun ikke mener. Derfor veier slike ord ekstra tungt. Fint å ha med i sekken videre!

Kjolen kjøpte vi brukt. Den er nå vasket, hengt til tørk, neste år er det Vilde sin tur! Hun har selvsagt allerede testet den. Ida vil aldri mer ha stroppeløs kjole, forøvrig. Det er skikkelig stress! Den beveger seg og man er stadig litt bekymret for at den skal skli litt for langt ned. Men vi hadde dekket til det som skulle dekkes til med «covers» men jenta var fortsatt frustrert etter at mor hadde strammet inn overdelen slik at hun kun pustet med 40% lungekapasitet…..

Men vi reduserte stressfaktoren noe med dobbeltsidig tape av den sterke typen til store kroker! «Jøss, mamma, det virka faktisk» sa hun i det jeg sikret kjolen mot å bevege seg like mye. Fire strips av den største typen ble klistret rundt på kjolen, fire ekstra i sekken og så var det tut og kjør resten av kvelden. Men neste år… stropper!

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook