Når man noen ganger kommer ned, men ikke opp!

Så ble det atter en slik dag. Med dårlig språkbruk og stresstest av hjertet. Sistnevnte er ikke faresonen for infarkt. Og alle blodårene må være gullende rene fra alt trykket etter utagerende språkbruk. Jeg har visst ett særdeles rikt vokabular.

Jeg kom meg lekende lett opp alle bakker. Ludde var blid. Ida var blid. Ludde skulle leveres. Bilen var varm. Og det var da det ble stopp. Bakken fra meg og opp på kommunal vei…. den som vi deler med seks andre husstander…. vi snakker slushpotetmel med is under. Fullstendig, komplett umulig.

Jeg har forbud mot snømåking. Jeg har brutt den regelen altfor mange ganger allerede. Men jeg kan ikke sitte sperret inne? De andre har jo firehjulstrekkere og tunge biler. Null stress, lissom. Så jeg forsøker skyve snøen da. For å komme frem med mitt elektriske akebrett. Med blanda hell.

Lurer på om det er innafor å måke kant slik at bare jeg kommer meg ut og opp?

Etter mye frem og tilbake ble i alle fall Ludde hentet av sin eier litt over fem. Lykkelig gjensyn! Da hadde det vært att og fram med biler, telefoner og meldinger i en time. Jeg var svett og gretten. Ikke på eieren, men på været (har hørt det hjelper skikkelig). Ble enig med Ida om pizza på døren.

Vi ringte Pizzabakeren (på Lørenskog) som bekreftet at de kunne levere på Fjellhamar. Etter en time får jeg telefon om at han nå faktisk har prøvd tre ganger men kommer ikke opp fordi det kommer folk ned bakken. Om vi kan bestille igjen en annen dag?

Seriøst? Du driver take away i Lørenskog, hundre meter fra Fjellhamar- grensen, og du kan ikke kjøre bil? Da ble det sushi, som faktisk kom, og som Ida så fint sa det «gi mannen litt ekstra tips! You can count on the Asians!»

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook