That’s how we roll…..

Om du lurer på hvorfor jeg ikke skrev noe mer i går er det fordi jeg ikke turte. Da hadde telefonen kræsjet, PC’n hadde gått i guvlet og nettet hadde vi ikke fått tilbake før på lørdag ved disse tider. Forklaring kommer:

Jeg startet dagen med å komme for sent på jobb. Gårdsplassen var ikke måket. Bakken var ikke måket. Jeg var villig til «å måke alle i huet med en spade» men det kunne jeg ikke fordi jeg i tillegg måtte gruse den forb**** bakken med nevnte spade etter at jeg hadde laget meg noe som kunne minne om spor med måka. Jentene kom for sent på skolen. Jeg kom for sent på jobb. Jeg hadde stekt soft pretzels til mine kolleger, men de var ikke like gode halvannen time etterpå for å si det sånn. Råtten start på dagen.

På jobben er det bestluttet at kaffekapsler er privat. Jeg hadde med to bokser. Og hva skjer? Jo, da stopper kaffemaskinen. Maskinen er ikke en fancy dancy en og langt fra laget til det bruket den har blitt utsatt for siste fire år…. så nå må den aldri gå tom for vann, for da stopper f****skapet. Det ble mye banning, trykking og mangel på trykk i kombinasjon med vann og kapsel den dagen. Jeg kan utrolig mange ord.

Takk til Ida og Vilde som lar meg ta med deres «kakakomaskin» på jobben. «Jeg tror du trenger den mer enn oss, mamma» sa Ida og strøk meg pent på skuldra da jeg fortalte oppgitt om maskinpakket på jobb som befant seg i trygg avstand fra min vrede.

Jeg skulle koke opp suppen, for nå hadde den interne temperaturen vært så høy i mange timer at det eneste som nyttet var mat. Jeg bedrev aktiv leksehjelp i mens jeg skulle varme opp suppen. Jeg rørte og rørte, jeg rørte og rørte, men i h**** jeg er sulten og hvorfor koker den ikke opp? Da oppdager jeg at jeg ikke har skrudd på varmen….. det er mange minutter av mitt liv jeg ikke får tilbake. De teller minst dobbelt når man er gretten i utgangspunktet.

«Jeg bakte litt brownie i dag til deg mamma, jeg tror du trenger det» sa Ida. Jeg tok en stor bit. Den var ikke gjennomstekt. Helt perfekt. Jeg liker røren aller best. Og da gadd jeg ikke vente mer på suppa. Min datter sier da tørt «etter den dagen din er jeg ikke sikker på om jeg tør spise noe du lager.» Man kan si mye om jenta. Redd for å være ærlig er hun i hvert fall ikke. Man diskuterer ikke med ei som spiser kakerøre med skje….

Det blei middag. Dog kunne jeg ikke hente Vilde i Mister Grey. For i løpet av dagen hadde det nemlig snødd enda mer. Jeg var «lettere oppgitt» da jeg ringte på til huseier. De har firehjulstrekk jeg fikk låne. Det var flaks for begge parter. Leiekontrakten hang i en jæ**** tynn tråd hele gårsdagen. Men da jeg kom tilbake var gårsplassen frest etter alle kunstens regler. Før jeg la meg kom traktoren og tok hele bakken. Jeg ble så lettet at jeg nesten begynte grine etter å ha irritert på meg låsning og hodepine på rekordtid.

Før leggetid brettet jeg sammen de rene klærne og la de på plass i kommodene. Vilde sin skuff var veldig full og jeg sier «det er ikke plass til å rulle genseren, jeg må legge den flatt oppå» sier jeg. «Men da ser jeg jo ikke hva som er under. Vi bretter ikke klær i denne familien, vi ruller» svarte den lille som lå i senga med belærende stemme. «Yeah, that’s how we roll» sa jeg og danset ekte mammadans foran jenta. Jeg lo så tårene trillet. Hun ikke. Hun mener jeg har dårlig humor. Og det er enda dårligere å le så mye av egen vits. Da hun sa det lo jeg enda mer. Det kalles kanskje avreagering.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook