Tenåringen er verdens midtpunkt. Det er det i hvert fall en del som tror. At en del mener at verden sirkulerer rundt dem er neppe noe nytt. Men de våknet ikke opp en dag og fant det ut av seg selv, sånn helt tatt ut av det blå. Det er omsorgpersonene rundt som har sørget for denne oppfattelsen. Noen barn blir fra de blir født pakket inn i lag på lag. Dette prinsippet som er bra om det er ull innerst og veldig kaldt ute. Men man kan ikke skåne for all virkelighet som ikke er fluffy og fin.
Om man ikke får beskjed om hjemme at man er dårlig på å synge ender man opp på TV og da kan alle le av deg!
Ja, påstanden over er hentet fra en, ikke myndig, beboer i Kosekroken. Og der berører hun noe viktig. Tilbakemeldingene skal, og bør, komme hjemmefra først. Jeg sier alltid at det er kjærlighet i grenser. Det er kjærlighet i å være ærlig også. Men du trenger ikke si «du synger som en ku i aktiv fødsel» eller «du danser som en papegøye jeg så på Youtube.» Da trenger du ikke lure på hvorfor de er sur tilbake.
Tenåringen er verdens midtpunkt!
Beklager at jeg ødelegger livet ditt ved å be deg henge opp jakka og rydde vekk sekken din etter skolen. Hurra for tenåringen!
For hvordan reagerer egentlig et barn, uansett alder, på å få høre at man ikke er dyktig i noe om man aldri har fått en liten beskjed om dette før. Om man tror at alt man tar i blir til gull og at alt man gjør er fantastisk. At det ikke råder noen tvil: Tenåringen er verdens midtpunkt! Jeg har en jente som er fantastisk flink til å male. Det vet hun. Hun er også klar over andre deler av både skole og liv hvor hun har litt mer utfordringer. Det har vi snakket om. Det jobber hun, og vi, med.
Du gjør ikke tenåringen noen tjeneste ved å løse alle problemene deres. Lær dem, vis dem, hvordan de skal løse dem selv!
Har også en jente som ikke er en naturlig sangfugl fra fødselen av. Hun vet det. Det betyr ikke at hun ikke kan synge, for det kan hun! Og hun er heldigvis på langt nær tonedøv som sin mor, men jeg ser ikke for meg henne som solist i en kirke denne julen. Men hun kan allikevel havne på en scene for hun er ikke redd for å by på seg sjøl, har tusen ansikter og ett kroppspråk som er helt unikt. Det beste er at hun synger allikevel. Det synes jeg er ekstra kult. For ting man trener på, det kan man bli bedre på. Og hun synger stadig bedre!
Min indre GPS sier hele tiden: Rekalkulerer!
Lær ungene å ta konstruktive tilbakemeldinger som nettopp det og ikke kritikk. Da har du kommet langt på vei med det store barnet ditt. Vis dem, med ord og handling, hvordan man kan løse ting. Ha respekt for at det i kjølvannet også kan komme andre løsninger. Du har nemlig vært med på å eventuelt produsere og definitivt oppdra ett tenkende vesen som også kan komme opp med nye ideer. En del av det å vokse opp er å få teste ut egne teorier og gjøre seg erfaringer. Lag ett sted hvor de kan lande mykt.
Dette er sjette delen i serien min om fokusuken om det å være foreldre til store barn, den fryktede tenåringen:
- Den store jenta (del 1)
- Det er en lang vei til selvrealisering (del 2)
- Sosiale medier
- Det er ikke bare elendighet
- Når de store barna blir stille
- Verdens midtpunkt
- Storbarnsmamma – hva med deg?
Følg meg på Facebook |  |
Realitycheck er tingen. Når frustrerte pre-pubertale og andre hormonelt forstyrrede barn/tenårininger uttrykker sin vilje i sterke ordelag pleier jeg å si følgende » vel, jeg vil gjerne til Spania akkurat nå, men det betyr IKKE at jeg kan reise. Hva jeg VIL og hva jeg KAN er vidt forskjellige begreper, men en dag så KAN jeg om jeg jobber hardt nok for det. »
Og i dette ligger endel av løsningen; viljen til å lære tenåringen til arbeide for å oppnå sine mål, men allikevel «rekalibrere» disse på veien dit ( jeg stjal GPS-begrepet ditt). Jeg er overbevist om at det ligger mye lærdom i hardt harbeid, tilogmed kjedelig rutinepreget arbeid. Det må gjøres, og man behøver ikke å få boller og kakao etter enhver endt økt. Mestringsfølelsen som de selv vil oppleve når de skaffer seg nye ferdigheter og kunnskap via arbeid er uvurderlig . Selvfølgelig vil de feile på veien og det vil være tungt til tider, men da kan vi som foreldre fortelle at vi faktisk har overlevd både grunnskole, videregående og universitetsstudier – og ja; innimellom var det utrolig kjipt og kjedelig, men ved å fortsette så vil en verden av muligheter åpne seg.
Begrensninger? Hvis man er ærlig med seg selv, og ærlig med de man lever med så vil dette falle helt naturlig. Man ser hva man er god på og vil få positiv støtte i den retning man ønsker. Hvis man går en annen vei så vil jeg som forelder uansett støtte den frie vilje og elske det mennesket som tar vanskelige valg. Uansett. Jeg har en liten greie på begrensninger….
«Argue for your limits, and they shall be yours»
Nysgjerrighet. Jeg bruker mye tid på å bruke tenåringens/menneskets naturlige iboende nysgjerrighet til å la han selv guide seg videre her i livet. Hvem er du? Hva vil du? Hvor går du? Svarene endres hele tiden, som mennesker så er vi alltid i bevegelse; dette er for meg en rettesnor i livet. Aldri stå stille, alltid søke noe nytt.
Disse tre spørsmålene er like gode for oss voksne, svarene vil endres over tid hvis man utvikles som menneske og det er en nyttig liten øvelse som man fint kan utføre årlig.
Hva forventer vi av våre barn, vår oppvoksende generasjon ? Jeg håper at vi klarer å være tilstede for dem, vise dem at empati, arbeid og menneskeverd vil være viktig; uansett hvilken vei de velger.
Og til slutt; Errare Humanis Est – det er menneskelig å feile, uansett alder.
@Vigdis: Takk for lang og fin kommentar (som alltid med deg, egentlig, setter veldig stor pris på det og deg). Man kan ikke få belønning for å puste, vi er enige i mye her altså!!!! Og den som ikke feiler gjør mest sannsynlig ikke stort annet heller. Men man har å lære av feilene sine, hvis ikke kalles det et valg?
Pingback: Tenåringen er verdens midtpunkt ? -