Det er ikke bare elendighet

Det er jo så lett å falle i staver, og fokusere feil, for mange er det enklest og tenke verst tenkelige utfall så blir man i hvert fall ikke skuffet. Det er veldig mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt, jeg ser farer overalt men i kjent Anja- stil forsøker jeg aldri å bli sittende i myra. Det er jo så mye flott også.

Med store barn kommer stort ansvar og store gleder. Som å få kaffe på sengen, og noen ganger frokost, etter at man faktisk har sovet til man våkner av seg selv. Jeg kan komme hjem en helt vanlig tirsdag til en leilighet som lukter blå Jif og grønnsåpe. Noen ganger er oppvaskmaskinen tømt av ryddefeen og klærne i trommelen brettet og lagt på plass. Uten at jeg har bedt om det.

Jeg kan reise til frisøren selv om jentene er hjemme. Jeg kan trene og til og med ta de med vel vitende om at de faktisk har utbytte av det! De kan videreformidle beskjeder, de kan hjelpe meg å huske på og de er virkelig blitt ressurser jeg ikke i sin tid ante omfanget av.

De gjør meg så innmari mye bedre! De tvinger meg til å tenke i nye baner. De spør om ting jeg før ikke anså som relevant (men som plutselig er det for dem og dermed meg). De er så morsomme. Jeg seriøst knekker sammen i latter daglig. De er superkule! De har så god humor og deilig humør. Det ser faktisk ut til, på tross av hva alle eksperter innenfor ulike fag sier, at de blir sjukt bra mennesker.

Dette er del fire i en tidligere publisert fokusuke om dette med å være mamma til store barn:

1. Den store jenta (del 1)
2. Det er en lang vei til selvrealisering (del 2)
3. Sosiale medier
4. Det er ikke bare elendighet
5. Når de store barna blir stille
6. Verdens midtpunkt
7. Storbarnsmamma – hva med deg?

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook