Det første som skjedde var at jeg ble satt på baketerapi. Jeg tror jeg har verdens smarteste fastlege. Og denne terapien er ganske logisk, for jeg skulle være i aktivitet og hvile.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
«Når deigen elter kan du hvile, og så kan du bake ut og være aktiv, så skal den heve og du kan hvile.»⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Og ikke minst var det en trygg lyd, den eltingen. Den ligger bak i kjerneminnene sammen med lukta av gjærbakst. Trygt.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Men jeg klarte fortsatt ikke spise noe særlig, fryseren var full, så jeg begynte gi bort. Slik spredde jeg glede. Smil. Kjærlighet. Trygt.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Det er godt å gjøre noe for andre. Det er godt å produsere noe. Det er godt å kjenne at det er bruk for en. Blir man liggende er det grobunn for mange tunge tanker. De tankene trenger man en pause i fra.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
For livet går videre, det er ikke en gave man tar for gitt etter en slik opplevelse, og sakte men sikkert skal jeg begynne å ta vaklende skritt tilbake. Jeg vender blikket utover igjen. I egen navle er det jaggu ikke mye som skjer.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Og jeg bakte, stekte og ga bort. Det ble ikke tatt en eneste snarvei. Lange prosesser, god hevetid, akkurat slik som livet mitt på denne tiden var.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Her er moralen at man gjør ting som før kjentes trygt og godt ut. Kroppen husker det den har blitt utsatt for, det er derfor jeg hopper og er redd for alt selv om jeg ikke husker. Men den husker også det gode. Om du før likte å sy, prøv å sett deg ved symaskinen. Ta et steg tilbake, finn en aktivitet du likte. Kanskje funker også dette håndfaste tipset for deg i en storm.
Følg meg på Facebook |  |
