Mai kommer og jeg løper for første gang på mange år en hel mil sammenhengende ute. Jeg har fått nye joggesko i gave og noen andre har sponsa klær. Jeg er så stolt.
Ikke bare fordi jeg har løpt en mil. Men fordi jeg har løpt de tre siste kilometerne med det som viser seg å bli ganske så heftige gnagsår på begge føttene. Jeg tenker at det symboliserer meg og hvorfor jeg er der jeg er.
Mange ville gitt seg på syv kilometer fordi det gjorde vondt og man fikk gnagsår. Jeg fortsatte. Jeg har bestemt meg for å løpe en mil og da løper jeg den mila. «Nå har jeg løpt i syv kilometer og om jeg stopper nå så blir det verre neste gang. Nå er jeg jo så godt i gang!»
En del ville heller ikke kommet så langt som syv kilometer fordi det er jaggu alt annet enn behagelig å presse seg selv (i dette tilfellet blir man både sliten, svett, andpusten og får virkelig kjenne på hvor dårlig forfatning man er).
Jeg fokuserer på at jeg skal gjennomføre en mil og at jeg skal høste velfortjent skryt av heiagjengen min! For dette er også et resultat av langsiktig jobbing! Og jeg er ikke redd for å si at jeg er stolt av egen innsats. Fuck janteloven.
Følg meg på Facebook |  |
