Jeg skulle hjem men ombestemte meg rett før avkjørsel. Jeg skulle gå Bjønnåsen. Min topp. Mitt fjell. Og jeg skulle ikke snu meg, slik jeg nå hadde fått for vane å gjøre. Jeg gikk hele veien og stirret kun rett frem og jeg løp opp. Jeg kom opp og jeg gråt. Ikke sånn søtt de gjør på film. Litt mer hulkete og snørrete. Ekte «ugly cry.»⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Jeg gikk ned, i mørket, og skulle fortsatt ikke snu meg. Jeg husker jeg filmet og sendte til noen på snap om at jeg gikk ned fjellet i mørket. «Jeg er ikke redd for mørket. Jeg er redd for det jeg ikke ser i mørket.» Man kan være redd. Man kan anerkjenne det. Man trenger ikke stoppe av den grunn.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Jeg kom tilbake til Kosekroken og jeg tok armhevinger og situps. Så mange jeg orket, en liten pause, gjentok så mange jeg orket, en liten pause og gjentok helt til det bare var helt, helt tomt. Jeg tok en lang dusj, jeg skrubbet meg lyserosa, smurte meg, tok på meg den mykeste pysjen jeg eide. Tente lys og tok meg en pille før jeg tok en halvtime med avslappende yoga med fokus på å strekke og puste. Jeg har ikke sovet på nitten dager. Jeg kubba.⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Jeg sov i åtte timer i strekk.
Følg meg på Facebook |  |
