«Endelig!» Psyk I. lo i telefonen. Det gjør hun oftere nå enn i starten. Jeg er en litt annerledes pasient har hun latt meg forstå. Jeg trenger ikke så mye dytt og push. Men jeg trenger mye bekreftelse på at jeg er på rett vei, at jeg ikke er gæærn og at magefølelsen stemmer. Jeg får høre at jeg ofte ligger et steg i forkant av hennes plan. Som da jeg gikk den kvelden i mørket og ikke minst fortsatte.
Men nå hadde jeg forsovet meg. I løpet av hele perioden på søvnrestriksjon har jeg faktisk kun feilet en gang. Jeg trykket av alarmen klokka syv og sov til halv elleve!!!!
Jeg kan fortsatt sove dårlig, men nå har jeg et verktøy. Jeg bare legger meg litt senere neste natt og står opp til samme tid neste dag. Jeg tillater nå meg selv å sove lenge lørdag og søndag. Det kjennes godt ut å normalisere livet igjen.
Følg meg på Facebook |  |
